 |
|
|||
| Griper ikke | |||
 Alle fotos: Den Norske Opera & Ballett
|
Etter en drøyt halvår i nytt hus forventes en del av Nasjonalballetten fremover. Nye spennende koreografier og intense sceneoppsetninger, der kvalitet ikke må gå på bekostning av nyskaping. Nasjonalballettens novembersatsning faller dessverre i dette tomrommet, der man er så opptatt av å skape noe nytt at det går utover den kunstneriske kvaliteten. Mest tydelig kommer dette frem i det første ballettverket, der Nasjonalballettens egen Kaloyan Boyadjiev er koreograf. Dessverre er dette et bestillingsverk, og det preger både dansere og koreograf. Det er synd fordi Boyadjiev er en dyktig instruktør som vi vil høre mye i fra i fremtiden. Det utslagsgivende er at dette ikke griper. Det blir for stillestående og estetikken uteblir. Scenerommet er nakent, kun Sølve Sigerland på fiolin bestråles av en lyskaster. Sigerland spiller Bach og Ysaÿe med bravur, men dette besvares ikke av danserne. Kristian Ruutu er nok en gang overlegent best, men får ikke dratt med seg resten av danserne. Paul Vidar Sævarangs lysdesign er utfordrende og publikum blendes store deler av forestillingen av kraftig lyskastere. Aftenens andre verk er "Døden og piken," koreografert av Jorma Elo. Her skaper danserne små gruppeformasjoner, to og to, eller alle fire. Humor og mimikk er viktige elementer i koreografien og dette overskygger rett og slett dansernes prestasjoner. Særlig guttene blir for mye en parodi på seg selv, og vi er faktisk i Operaen. Legger nede langs bryggen ligger mer lattermilde hus, hvor humor betyr mer enn dansetrinn. Kostymene er uinspirerende og scenerommet dødt. Det savnes et helhetlig grep fra ballettsjef Espen Giljane. Akkurat nå spriker balletten i alle mulige retninger. Mangfold, ja vel - men la det ikke gå utover helheten. |
||
| av Jon-Harald Thorsås mail til: KulturspeiletJHT@hotmail.com |
|||
