|
 |
 |
 |
|
|||
Uforløst kjærlighetshat i Bergen |
|||
|
|
Edward Albee's drama Hver er redd for Virginia Woolf fra 1961-62 er en moderne klassiker. Det er flere ganger vært oppført på norske scener, ved Nationaltheatret i 1975 - med Espen Skjønberg og Mona Hofland - og Den Nationale Scene 1977. Best er stykket kjent fra filmatiseringen med Elizabeth Taylor og Richard Burton. Handlingen finner sted i løpet av én natt: et middelaldrende ektepar får nachspielbesøk, og allerede før festen er i gang er de infiltrert i hverandres kjærlighetshat og ekteskapsfeide, som skal utvikle seg til et voldsomt crescendo av skjellsord og verbare utfall mot hverandre. Vi undres: hvor mye fiendeskap kan finnes mellom to mennesker? Hvor langt kan de gå for å såre hverandre? Hvor mye av livsløgnen og selvbedraget sitter i oss alle? Sånn sett går både Strindbergs kjærlighetshat og Ibsens psykologiske drama igjen i Edward Albees dramatikk. Det er livsløgnen Albee vil røske opp i, hvordan mennesker i en fastlåst livssituasjon tyr til nødløgner og selvbedrag for å dekke seg. Det unge paret blir katalysatoren som utløser veldige krefter av hat mellom de to. Det er kraftig stoff i Albees stykke. Det drikkes tett, skjellsordene fyker kulissene imellom med kraft og intensitet. Skal stykket kunne gjennomføres kreves det en viss disiplin og forsiktighet i handteringen av virkemidlene. Det er her det svikter i denne oppsetningen. Instruktør Otto Homlung har ikke maktet å tøyle Anne Marie Ottersen som kaster seg ut på scenen som den reneste furie fra første replikk. Mot samspiller - og samboer også i det virkelige liv - Lasse Lindtner raser det ut av fornærmelser, skjellsord og hatefulle utbrudd fra første stavtak i takt med at den ene drinken etter den andre skylles ned. Etter tre kvarter med verbale vulkanutbrudd lurer vi på hvordan dette skal ende: er skuespillerne i stand til å heve djevelskapen opp enda et par hakk? Det er de ikke. Hele annen og mesteparten av tredje akt blir etterhvert en stillestående gjesp, et uengasjerende stykke teater hvor vi bare fikk repetert hva som hadde skjedd de tre første kvarterene. Det som kunne være nerve og intensitet i første akt ble i stedet en oppvisning av dreven skuespillerkunst og verbale effekter. Det eneste vi fikk ut av det var at vi bare ble bokstavelig talt tørstere. For hvor går de fysiske grensene for hva en menneskekropp tåler av alkohol? Dermed ble også den tankevekkende slutten, hvor de vender tilbake til 'vår' verden, også uvirkelig. Vi fikk ikke den rette balansen: slik er daglivlivet, på tross av hatet og fornedrelsene er det likevel to som ikke kan greie seg uten hverandre, som likevel eier en form for kjærlighet til hverandre. Lasse Lindtner åpnet forsiktig og ydmykt som den reneste tøffelhelt. Etterhvert kom også djevelskapen hos ham fram. Stigningen ble riktig. Han fikk vist hva slags drittsekk rollefiguren skjuler seg bak. Vi trodde på ham. Marianne Nielsen og Gard Skagestad i de to mindre rollene som det unge paret fikk ikke gjort mye av seg. Settingen kunne vært riktig. Vi merker at Ottersen og Lindtner er sikre på hverandre i sitt samspill, at de kunne ha våget og føre oss med på et dypdykk i kjærlighetshatets helvette, at de kunne vrenge seg såpass for hverandre at de kunne gi en rystende leksjon i livsløgnens tragedie. Slik det nå framstår blir det ujevnt og urytmisk. Men det er nok av enkeltstående øyeblikk i denne oppsetningen som viser oss hvilket sjelshelvette Albee skal vise på scenen. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
Lasse Lindtner, Marianne Nielsen, Gard Skagestad, Anne Marie
Ottersen, Alle fotos: Øystein Klakegg