|
 |
 |
 |
|
|||
Mowgli |
|||
|
|
Koreografen og instruktøren Wayne McNight og skuespilleren og tekstforfatter Arne Lindtner Næss har tatt for seg Rudyard Kipling's berømte bok om den indiske gutten Mowgli som vokser opp i en ulveflokk i jungelen. Mange vil også kjenne Walt Disney's tegnefilm basert på samme historie. Teateret annonserer dette som en familieforestilling beregnet både for voksne og barn. Det er tydelig at instruktøren og hans medarbeidere har gått til oppgaven med entusiasme. Forestillingen er bygget opp av en serie scener hvor vi møter en rekke av dyrene som lever i jungelen. Dette er en inndeling som passer fint for barn fordi en får mindre avsluttede handlinger. Ensemblet er full av energi og sang- og dansescener utføres med entusiasme og humør. Noen av sangene blir litt i drøyeste laget og spesielt med tanke på barna blir deler av tekstene vanskelige. De vil gå glipp av endel poenger, ironi og sarkasme. Koreografien er for enkelte av dyrene fint avstemt til type dyr og deres uttrykksmåte. Andre har fått et mindre vellykket bevegelsesmønster. Flere av de raske og kvikke dansescene får fort preg av revy, et uttrykk som passer bedre for voksne enn for barn. Det er så mange andre måter å lage morsomme og spennende bevegelsesserier på. Dansescenen i apelandsbyen er en sann fryd med sitt høye tempo, humor og lekenhet. Personlig synes jeg denne scenen godt kunne være utdypet mer, den gir en fin ramme for muligheter som instruktøren lar gå fra seg. Enkelte andre scener blir for uttværet og kunne med fordel vært strammet inn. Det blir fort slitsomt med stadige gjentagelser om hvor sultne dyrene er med detaljbeskrivelser av kadaverspising etc. Lettere grotesk blir scenen hvor ulvemor på jakt iført platåsko har fanget et lite rådyr som brutalt blir kastet inn i en stor dampende ovn. De gjentatte scenene med hyenen og gribben - forøvrig glimrende spilt og danset - har tekster og atferd som egner seg mer for voksne, eksempelvis sekvensen hvor den utsultede hyenen har fanget et insekt som han parterer, legger på rekke og sniffer som om det var kokain. Dette hører ikke hjemme i en forestilling som er beregnet for barn! Musikken er i hovedsak fengende og sang- og dansevennlig, mens enkelte sanger blant annet den lange sekvensen med slangen Kaa som synger opera, blir for lang og mister nerve. Jeg snakket med flere, både voksne og barn, etter forestillingen og alle bemerket at lyden var sjenerende høy. Dette er etterhvert blitt en trend i danseforestillinger, noe som kan være ytterst plagsomt. Spesielt når forestillingen er beregnet for barn bør man være oppmerksom på dette Scenografien er frodig med store blomster, trær og planter, hengebroer og gangstier som blir friskt benyttet. Jeg syntes bruken av tivolilys virket overlesset. Jungel er spennende og utfordrende nok. Enkelte scener var i mørkeste laget slik at barna hadde nok noe problemer med å se hva som foregikk. Kostymene bærer preg av oppfinsomhet og sans for fantasi. Scenen med Tom Sterri som bjørnen Baloo og Mowgli er fint utformet. Det er varme og glede i samværet og leken mellom disse to. Slik lek og morro kunne godt forestillingen ha mere av! Det samme gjelder scenen mellom Mowgli og panteren Baghera - Magne Lindholm - samt sluttscenen hvor Mowgli for første gang ser et annet menneske, en liten jente fra landsbyen. Forestillingen varer i nesten 2 1/2 time med pause. Dette blir kanskje noe i det lengste laget for mindre barn. |
||
|
Grete Nordtømme
|
|||
