|
 |
 |
 |
|
|||
Ronja Røverdatter |
|||
|
|
Hun hopper, spretter og løper lekent rundt på den store scenen til Det Norske Teatret. Den nye musicalstjernen Hilde Gjermundsen får her ytterligere bruk for sine talenter, her i det bevegelige. Hun har en leken måte å røre seg rundt på scenen, men etter to en halv time lurte vi på hva slags olympisk kondisjon hun var i besittelse av. Historien i Ronja Røverdatter kan kokes ned til noe så enkelt som hvorfor to brødre med hver sin røverflokk som bor så tett innpå hverandre, skal kives og slåss. Analogien til dagens konflikter på den store arena er dermed temmelig klar. Det blir en feststund å være til stede på en slik forestilling. Salen er faktisk like aktiv som de på scenen. Det hujes, klappes, bues og publikum, de fleste unge, er levende med. Bare det å være med på en slik forestilling skaper godt humør. Men til selve oppsetningen er det ting å trekke. Det blir for langdrygt før pause. Nesten halvannen time blir for drøy, kanskje mest for de små tissetrengte. Men forestillingen tar seg betydelig opp etter pause. Dernest er volumet på musikken beregnet på de hørselssvake. For oss andre blir det i perioder noe nær en plage. Denne musical-versjonen skiller seg fra de mer alvorlige film- og TV-produksjonene. Her er det musikkbitene til Sebastian som danner det dramaturgiske innholdet. En til to av sangnumrene kunne med fordel vært kuttet ut, men som helhet fungerer denne formen meget godt. Herlig er scenene med huldretussene. Det kunne med fordel være strammet en god del til, men vi har sans for en slik forestilling som oppnår så god kontakt med salen og dermed river oss med. Først og fremst er det Hilde Gjermundsen som er den store stjernen, og her får hun utfoldet seg på en måte som virker naturlig for henne. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
