 |
|
|
|||
| Vinterpalasset | |||
|
Skal du besøke St.Petersburg kommer du ikke utenom Vinterpalasset. Det var tsarfamiliens residens gjennom to hundre og femti år. Helt fra de første palassbygningene ble reist på 1700-tallet har det blitt påbygget. I dag strekker det seg over atskillig kvartaler.
Det er et praktbygg av et palass uansett hvordan man snur og vender på det. Det er knapt noe annet sted i verden - med Versailles som muligens unntak - man kan finne noe liknende. Samtidig som det i dag framstår for oss i all sin praktvelde, sier det også noe om den rikdommen tsaren og hans familie omga seg med i et land hvor millloner levde i ytterste nød. I dag er palasset museum. Det startet med den kunstsamlingen som Katharina den store påbegynte på slutten av 1700-tallet. Kunsten var ment å utsmykke palasset. Det tok etterhvert form av et keiserlig privat museum. I dag er denne kunstsamlingen kjent under navnet Eremitasjen, og den utvider seg stadig. Museet er et av de viktigste i hele verden. Brannen i 1837 ødela store deler av det opprinnelige Vinterpalasset og uerstattelige verdier gikk tapt. Men rommene ble gjenoppbygget kanskje praktfullere enn de var. Vinterpalasset ble offisielt erklært for statsmuseum etter oktoberrevolusjonen i 1917 og fikk navnet Eremitasjen. Pusjkin-museet i Moskva fikk overført 400 av de mest verdifulle gjenstandene i Vinterpalasset, samtidig som Moskva ble den nye hovedstaden. I tiåret etter revolusjonen fikk museet til gjengjeld tilført atskillig kunstgjenstander fra hele det nye Sovjet av konfiskasjoner fra adel og storfolk foretatt av det nye regimet. Komplekset omfatter 1100 rom bare for å gi et inntrykk av det. Ikke alle er åpne for publikum. Men den viktigste delen, som omfatter tsarenes private budoirer og palassets haller, gallerier og mange trapper med kunstsamlingen, er tilgjengelig for oss. Går man gjennom palasset lønner det seg å ha godt tid. Svært god tid. For denne kunstsamlingen og palasset i seg selv er ikke gjort unna på et par timer. Det lønner seg å sette av flere dager til en rolig gjennomgang. Mange av rommene som i utgangspunkt var tenkt som biblioteker, vaktrom etc. rommer i dag store utstillingshaller for gresk, romersk og gammel antikk kunst - ikke å forglemme iransk, egyptisk. kinesisk og levantisk antikk kunst - fra utgravinger over hele verden. Dette er i seg selv et museum med rike kulturskatter fra omtrent alle sivilisasjoner, men vi finner særlig gjenstander fra romersk tid. Man fant det smakfullt og populært på 17/1800-tallet å etterliknet greske klassiske kunstverk og museet og hallene fra den gamle tsar-tiden er i stor grad fylt med slike verk. Mellom bygningene kan man finne hengende hager - svært populært på 1800-tallet - med uttallige marmorstatuer av klassiske motiver. Springvann og kunstferdige dueslag av typen man ikke finner på Rodeløkka fyller opp. Den største av disse havene befinner seg på taket over det som var stallen. I museet finnes det i dag egne rom for arbeider av de mest framstående italienske malerne som Leonardo da Vinci og Tizian. Vi finner også tilsvarende for de største nederlandske og flamske mesterne som Van Dyck, Rubens og Rembrandt. Tidligere tjenestegjorde disse rommene som gjesteværelser, mottakelseshaller osv. Reproduksjoner av klassiske motiver er det nok av. Noen er til og med utført av italienske mestere slik skikken var før i tiden. Her finner vi gjengivelser av endel av Michelangelos Vatikan-arbeider , også verk som opprinnelig pryder Medici-palasset i Venezia. I en av de store himmellyshallene som var spesielt beregnet for å vise kunst kan vi blant annet se sentrale mesterarbeider av Tiepolo. I palassets øverste etasje begynner kunsten fra 1900-tallet med Picasso og Matisse å innta rommene. Museet har tilegnet seg samtidskunst fra helt opp til våre dager. Disse rommene kunne opprinnelig være leiligheter og rom for tjenerskapet, staben og andre. De har selvsagt ikke samme utsmykking som rommene nedenunder. St Georgehallen er rikt utstyrt og tjente som offisielt mottakelsesrom. Bare i gulvet er det 16 forskjellige tresorter. Hvit marmor dominerer her som de fleste andre steder. Paviljong-hallen er en nytelse i hvitt og marmor. Hvite søyler buer seg oppover mot taket som er mosaikk, og antikke marmorstatuer pryder gulvet. Denne hallen er et av flere eksempler på at hvitt var hovedfargen i det gamle St. Petersburg. Den store hallen - Nicholas-hallen - ble bygget på 1790-tallet og er ved siden av konserthallen den største av hallene i Vinterpalasset. Også den vender ut mot elva Neva. Hallen er holdt i hvitt - som stor sett det meste i palasset - bare dekorert diskret med gullarmatur. Hallen ble brukt til store mottakelser, ball og seremonier. Plutselig befinner vi oss i et rom vi likesom kjenner igjen. Møblene, tapeten,de gullforgylte ornamentene - her har vi vært før! Vi må blunke to ganger for å lese at vi ikke er inne i kongelosjen i Nationaltheatret i Oslo. Det er tsarinne Alexandra IIs private gemakker vi er inne i slik det i sin tid ble tegnet og utstyrt av arkitekten Harald Bosse i 1853. Ideene sine hadde han fra Paris og det var sikkert herfra Henrik Bull også hentet sine ideer til Nationaltheatret på 1890-tallet, han hadde neppe adgang til tsarinnens private rom den gangen! Eremitasjen-teatret ble bygget på ordre av Katharine den store på 1780-tallet. Det er et av verdens mest praktfulle teatre og har en slags amfiform. Fra første stund ble det spilt italiensk opera og danset ballett her og det sies at tsaren selv kunne stå ansvarlig for librettoene. Teatret ble også mye brukt til store festligheter og ball. Mange ganger tjente det rett og slett som en plass for private tilstelninger for tsaren og deres gjester. Etter revolusjonen forsøkte Vsevolod Meyerhold å få det gamle teatret i stand men måtte gi opp. For tiår ble det derfor brukt til møter og konferanser og det er først i de senere år at det er pusset opp og tatt i bruk igjen i sin opprinnelige funksjon. Et arbeid med å tilpasse nyere scenemaskineri til den gamle scenen er i gang. Eremitasjens eget orkester St Petersburg Camerata har teatret som sitt hovedkonsertlokale. Men konserter holdes også andre steder i bygningskomplekset. Eksempelvis St.Georg-hallen. Også i uterommene i Vinterpalasset holdes konserter i sommerhalvåret. Vinterpalasset er således levende i dobbelt forstand. Begivenhetene i 1917 har en viktig plass i Vinterpalassets historie. Tsaren Nikolai 2 hadde abdisert allerede i februar og den provisoriske regjeringen Kerenskij hadde flyttet inn i palasset og det ble derfor et slags maktens sentrum. De overtok symbolsk nok de private rommene til tsar Nicholas II og hans Alexandra Fyodorova. Noen av dem innredet seg også i leiligheter her. Den provisoriske regjeringen fengslet tsar-familien, som nå var uten tittel og derfor gikk under navnet herr og fru Romanov. Trappen som i dag kalles Oktobertrappen er en viktig del av disse begivenheten. Det var her rødegardistene og kadettene trengte inn i palasset og dermed maktens sentrum. Selve stormingen av Vinterpalasset er blitt sett på som den viktigste handlingen i oktoberrevolusjonen, ikke minst fordi den hadde så stor symbolsk effekt. Den provisoriske regjeringen ble forsvart av tre tusen soldater og junkere innen i selve palasset. I tiden etter er trappen blitt et slags nasjonalt minnesmerke. |
||
| Kjell Moe kulturspeilet@pluto.no |
|||
