Elia Suleiman med en
ballong påmalt formann Yasser
Inngripen fra
det høye - svevende i lufta overskyteglade israelere
Det unge
paret - tause
Bruce
Lee-balletten i full utfoldelse
Flott dame
spankulerer rett forbi de israelske sperringene - og så raser
den sammen
Palestinakonflikten på nært hold med sperringer
og kontroll
|
Denne filmen har vakt betydelig
oppmerksomhet. Ved filmfestivalen i Cannes i år rasket den med
seg både jury- og kritikerprisen.
Den er garantert oppmerksomhet. Allerede nå er den utestengt fra årets Oscar-utdeling. Sensurglade amerikanere hevder at Palestina ikke er noen stat, dermed kan ikke filmen delta! At man her glemmer seansen og håndtrykkene på plenen utenfor Det Hvite Hus, er en helt annen sak.
Dermed får filmen all den drahjelp den fortjener for den er ikke laget til investorenes gunst med stor publikumsgevinst i sikte. Snarere er det tildels en vond og vanskelig film, absurd og nærmest surrealistisk i formen men bitende krass i innhold.
Kort sagt, en mann
forelsker seg i en kvinne. Mellom dem er en israelsk sperrepost og
nærliggende parkeringsplass blir deres møtested.
En dag slipper de opp en rød ballong påmalt portrettet til Yasser Arafat. Dette skaper panikk blant soldatene: Skyt ned det fremmede fartøyet!
I en absurd drømmescene lar kvinnen kontrolltårnet falle sammen ved bare å passere det uten å ense soldatene med sikringen utløst og automatgeværet i stilling.
Slik beveger filmen seg gjennom dels drømmescener, dels faktascener fra sykehus, dels absurde situasjoner med mentalt forstyrrete mennesker. Hele tiden er konflikten et bakteppe, og vi minnes om den gjennom at ferskenkjerner forandres til håndgranater og pulveriserer en stridsvogn.
Symbolene er
sterke: i en have holder tre gutter på å slå med
stokker på bakken. Muren skjuler hva de slår på,
inntil de avbrytes av en mann som kommer til med hevet revolver og
skyter mot det som er på bakken. Volden og den isnende
forferdelsen har alt krøpet nedover ryggen vår da en
død slange løftes opp med en kjepp.
Også forvilelsen og håpløsheten har sin plass i dette bildet. Dagligsituasjoner illustreres på en absurd måte. Naboer kaster søppel i hverandres hager og blir eitrendes forbanna på hverandre.
Ta god tid med
denne filmen og få med deg den siste scenen. Den er verdt
kinobesøket alene, en lang sekvens som er en slags absurd
Bruce Lee-ballett hvor tittelen om de høyere makter
kommer illustrerende fram gjennom luftsvevende kvinner. Skyteglade
israelske settlere karrikeres grovt med assosiserende bildebruk til
amerikanske gangstere.
Her er intet spart
og virkemidlene er ikke skjult. Men kanskje nettopp filmen er et av
de våpnene som kan løse konflikten, hjelp fra det
hinsidige kan vi jo neppe håpe på etter to tusen
år.
|
