 Geir Kvarme, Lars Erik Holter og Trond Brænne, foto: Ole A. Buenget
- Var jeg deg, ville jeg prøve å snappe opp noen maritime uttrykk.
- En konjakk og en babord.
- Jaså, det er her du står og avblomstrer.
- Jeg ville føre inn en karakterrolle, var jeg deg.
- Jeg hadde en plan. Jeg har glemt hva det var.
- Det er tankeløst av deg å kompromittere meg.
- Du har plukket mitt hjerte som en oliven ut av en dry Martini.
- Det var ikke et kyss. Det var en suss.
- Den som har tegnet denne båten er schizofren.
- Vi er nødt til å ha en lykkelig komponist som komponerer og en
lykkelig sangerinne som synger.
- Det er for høye bølger.
|
Vitsen med en sprellemann, er at den skal sprelle. Dersom ingen drar i
snora og lager morsomme lyder samtidig, kan man lure på om den i det
hele tatt kan kalles en sprellemann. Eller om den da er noe ganske
annet. Problemet til Høye bølger er at forestillinga ikke spreller, den
bare leer litt på armer og bein i ny og ne.
Stykke om et stykke
Tom Stoppard har skrevet et stykke om en forfatter, Sandor Turai, spilt
av Trond Brænne, hans dramatikerkollega Alexander Gal, spilt mesterlig
av Geir Kvarme og deres arbeid med å skrive ferdig og øve inn en komedie
mens skipet frakter dem til New York der stykket skal ha première.
Stykket de skal skrive, der de sitter ombord på et skip, handler om
forviklinger på et annet skip. De har med seg den nervøse komponisten
Adam Adam, spilt stammende av Lars Erik Holter som er forelsket i divaen
Natasha Navratilova, framført av Birgitte Victoria Svendsen. De tre
kollegene kommer til å overhøre en romantisk samtale mellom Natasha og
hennes motspiller Ivor Fish, stive Ivar Nørve og nervøse Adam bryter
sammen. Resten av plottet er bygget rundt hvordan Adam skal bli inbillt
at samtalen var en scene og ikke virkelighet. Og innimellom og rundt
omkring svinser den konjakkhungrige lugartjeneren Dvornischek, Per
Theodor Haugen.
Altså et metaperspektiv på forholdet mellom tekst og liv, mellom scene
og verden. Sprekt grep, morsomt og sikkert mulig å lage spennende teater
av.
Uten avstand
Men instruktør Kjetil Bang-Hansen greier ikke å skape avstand i teksten.
Å spille komedie om å spille komedie er et krevende grep. Det må være
forskjell. Det er ikke nok å himle intensivt med øynene og strekke
armene teatralsk foran seg når man spiller at man spiller skuespill. Det
må en mer grunnleggende distanse til. Og ikke bare mangler instruktøren
det perspektivet. Han har foran seg et ensemble som ikke har ballast til
å greie det.
Moro som ikke er til å le av
Scenografien til Helge Hoff Monsen er sydd etter trad komediemønster.
Men her går man mer fram og tilbake ved rekka i ulike etasjer enn ut og
inn av dører. Og alt er rosa, leopard og usmakelig slik det skal være
når publikum er invitert for å le. Morsomhetene ligger på mange plan,
alt fra snubling til konjakkbælming via matorgier til seksuelle
hentydninger og reine, verbale misforståelser og pingpong
replikkvekslinger. Jo, da. Men det blir ikke tydelig hva skuespillerne
på Oslo Nye Teater gjør på ordentlig, så godt de kan, og hva de gjør med
et ironisk grep. Selv ikke i den bete delen av stykket, mot slutten, der
handlingen i det stykket forfatterne faktisk skriver på kommer fram,
blir dette tydelig nok.
Musikken til Roy Hellvin er lagt inn slik at publikum skal kunne klappe
og le og nikke fornøyd til hverandre under sceneskiftene, men blir bare
tonefyll. Sammen med de to knappenålsopphengte livbøyene som henger
utenpå sceneteppet gir det et billig inntrykk. For billig.
Ilagte spørsmålstegn
Den mest spennende skikkelsen er lugartjeneren. Eller kanskje heller,
kunne vært. Helt mot slutten av stykket, når storyen for lengst er ferdig
og publikum verker etter å få applaudere seg ut av salen, trekkes opp et
nytt perspektiv. Hvem er han egentlig, denne Murphy eller Dvornischek
eller hvem han nå er. Som alltid tømmer andres konjakkglass med den
største høflighet, som har oversikt over handlingen både på scenen og i
stykket som skrives. Hvem er han, egentlig, spør forfatterne på slutten.
Det er for seint. Gjennom hele stykket har Haugen vandret omkring til
forveksling lik tv-kompanjongfiguren til Ivar Dyrhaug, Terje Strømdals
Jean Claude, (dog uten fransk aksent). Ingen har signalisert at det
egentlig er noe spesielt ved hans rolle, og selv om Stoppard muligens
ønsket seg enda et metanivå i teksten, om at han er den dikteriske ånd
eller noe slikt, kommer perspektivet inn for seint.
Hvem kan ha glede av denne oppsetninga? Kanskje dem som synes
sprellemenner som bare henger der i ro og fred er morsomme nok, fordi de
er malt i gøyale farger og smilet som allerede er påmalt er så utvedydig
at man lojalt smiler tilbake. Kanskje dem.
|
