 |
|
|
|||
| Ingen grunn til engstelse | |||
|
Elsa Lystad og Marianne Krogness entret scenen på Chat Noir onsdag kveld med et nypusset show etter Mona Levins radbrekking i Aftenposten av urpremieren på Lillestrøm i mars. ”Ingen grunn til panikk” har hatt godt av noen måneder med forestillinger, hvor tekster har blitt finslipt og øvelse faktisk har gjort godt. Man må rette to negative pekefingere mot forestillingen. For det første er innpakningen syltynn. Verken Lystad eller Krogness får tematikken til å sitte. Det funker rett og slett ikke å spinne showet rundt temaer som redsel for global oppvarming, fare for renteøkninger, boligkrakk, og det som verre er. Her burde man ha bearbeidet materialet bedre og fått en annen ramme rundt showet. Den andre pekefinger går til showets første numre. For å ”dra i gang” tematikken slår de tre-fire første sekvensene feil. Shell-dama kan Krogness med fordel begrave og ”Panikktelefonen” er også et svakt nummer. Men heldigvis, showet tar seg kraftig opp. Lystad har pusset støv av sin gamle tekst ”Fattiglem,” som er en fryd å høre fra Chat Noirs scene. Elsa Lystad er et levende fyrverkeri. I en alder av 77 unge år, leverer hun gnistrende ”farmor-rap” og fremstår som stand-up komiker som slår den yngre garde ned i støvlene. Hun har også et kroppsspråk og en mimikk man kan fryde seg i timevis av å se på. Marianne Krogness overrasker også positivt. Hennes parodi på Liv Ullmann er gnistrende god, og teksten ”Da livet griper inn” er også et herlig eksempel på at Krogness er en god tekstformidler. Alt i alt er dette et severdig show, hvor det ikke er langt mellom høydepunktene. Hadde innpakningen vært bedre bearbeidet ville showet nådd de store høyder. Etter Oslopremieren onsdag kveld ble Elsa Lystad tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull i en rørende overrekkelsesseremoni. Vel fortjent! |
||
| av Jon-Harald Thorsås mail til: KulturspeiletJHT@hotmail.com |
|||
