 |
|
|||
| Langdrygt drømmespill | |||
 Alle fotos: Gisle Bjørneby
|
Midt i Ibsenfestivalen setter Torshovgruppa ved Nationaltheatret opp "Et drømspill" av Strindberg, et stykke hvor symbolikk og abstrakthet er hovedtemaer. "Det er synd på menneskene" repeterer gudedatteren Agnes (Birgitte Larsen) gjennom hele stykket, og mange av skjebnene vi møter på Torshov er det virkelig synd på.
Det handler om tro og tvil, kjærlighetskvaler og guddommelighet. En tung materie som det er vanskelig å lage tablåteater av, men Birgitte Larsen syr det hele fint sammen som den utenforstående observatør. De øvrige rollene er vanskelig å få has på. Kim Haugens lekne offiser blir kraftig overspilt og fungerer ikke som annet enn publikumsfrieri. Henrik Rafaelsens krasse advokat får ståkarakter, mye takket være presis diksjon. Overspillet er også kraftig til stede hos Rafaelsen, men han klarer å dempe seg etter et par scener. Monna Tandberg har smertelig små roller, og er den eneste skuespilleren som vekker nysgjerrighet. Men hvor er så drømmene? Hvor er de flyktige scener som sklir ut uten å lande. På Torshovteatret blir det hele for tamt og for stilisert. Scenograf Erlend Birkelands tomme scenerom blir altfor nakent, og skuespillerne famler til tider i et eneste stort kaos. Til tider er det dog småmorsomt, og Andrea Bræin Hovigs "Kristin klistrer" er en fantastisk bra tolkning. Det holder likevel ikke til en anbefaling fra denne kanten. |
||
| av Jon-Harald Thorsås mail til: KulturspeiletJHT@hotmail.com |
|||
