|
Gisken Armand og Mellika Melani, foto: Morten Krogvold
Velkommen til Bjarte Helmeland-show, foto: Morten Krogvold
Mellika Melani, foto: Morten Krogvold
Christian Skolmen og Mellika Melani, foto: Morten Krogvold
|
Tidligere hadde vi mandagsklubben på TV, nå har vi også fått
torsdagsklubben. Nationaltheatret melder seg på karusellen med
sin Shakespeareklubb.
Vi gikk på en premiere på Nationaltheatret og så et show signert
Bjarte Helmeland. Når teater blir ren forlystelse kan man si at det er i Shakespeare's
ånd med bjørnekamper og annet.
Men da ligger teateret også åpent. Grensen kan være vanskelig
å overholde. Det blir farlig nær platthet hvis man ikke evner
å balansere.
På Nationaltheatrets premiere på Shakespeare's Helligtrekongersaften var i hvert fall en av forutsetningene til stede. Stykket var
gitt en helt ny drakt med hyppige referanser til aktuelle begivenheter.
Også fra publikumssiden var det tydelig mindre vekt på oppstyltethet
og selvhøytidelighet. Spebarnsgråt på en Nationaltheater-premiere
ville få det gode borgerskap til å gå av hengslene for bare kort
tid siden. I dag faller det nesten naturlig.
Men Nationaltheatret er ikke heldig med denne Shakespeare-oppsettingen.
Mest av alt skyldes det instruktøren Ragnar Lyth som ikke har hatt noen fast hånd med alle innfallene som stykket
inviterer til. Det overlates for mye til skuespillerne og deres
evne til å improvisere. Enkelte, som Marit A. Andreassen, mestrer denne balansegangen helt utmerket. Eindride Eidsvold står for kveldens flotteste prestasjon der han i innbilt maskulinitet
sprader rundt i t-skjorta. Andre beruser seg i denne muligheten
til å lage show og blir nesten hemningsløse i sin iver på å ha
hele Nationaltheatrets salong til stede på sitt talk show.
Gisken Armand gjør en flott figur som den elskovssyke Olivia og herlig er hun
i svart drakt på motorsykkelen.
Bjarte Hjelmeland er en utmerket skuespiller, flott improvisatør og en helt habil
c&w-sanger. Men her har ikke instruktøren helt maktet å styre
hans oppkomme av boblende ideer, viltre innfrall og herlige ordspill
i rollen som klovnen Fabian Fest. Det blir for mye show ut av
det, selv om salen gir stor respons på hans parodier. Det blir
som å beruse seg i sin egen magi, ut forsvinner Shakespeare og
de øvrige aktørene, inn kommer Bjarte Hjelmeland og hans kasse-gitar.
Man har forsøkt seg på å gi Shakespeare en moderne og ny vri før.
Mange vil huske Anne Marit Jacobsen og Geir Børresen på Amfi for litt over tredve år siden. Her satte man Helligtrekongersaften inn i en moderne og vellykket hippisetting. Mange vil nok også
huske den mer tradisjonelle hovedsceneoppsettingen i 1976, også
her med Anne Marit Jacobsen. Den eneste likheten med dagens oppsetning var motorsykkelen.
Ideen med denne oppsetningen er god. Den skipbrudne Viola blir
en illegal flyktning som må streve etter å holde sin kjønnsidentitet
og virkelige person hemmelig. Det er ikke før tvillingbroren Sebastian
opptrer før maskene faller og hemmelighetene avsløres. Dermed
kan oppsetningen få en dagsaktuelitet som både i Norge og Sverige
kan gi den meningsfullt alvorsbunn.
Men unge svensk-marokkanske Mellika Melani i dobbeltrollen som tvillingsøsknene har bokstavelig talt problemer
med å finne sin identitet på Nationaltheatrets scene. Dessuten
svikter Ragnar Lyth i sitt opplegg. I stedet for å kjøre linjen helt ut, velger han
å beholde Shakespeare som han er i avslutningsscenen og vi får
plutselig et helt annet stykke tredt ned over oss. De intrigene
og forviklingene vi har opplevd underveis skal få sin naturlige
forklaring - men forklaring på hva?
Det er mange herlige enkeltscener og minnesverdige detaljer i
denne oppsetningen. I de mange gags og innfall går neppe noen
fri, her spilles det på Nationa-a-althea-a-atret og Per Aabel
såvel som Fr.p.politikere. Men denne sprudlingen har likesom ingen
ende, det blir som å åpne opp for talk show med referanse til
Shakespeare.
The Bard tåler nok dette, men det spørs om Nationaltheatret gjør
det. Mer enn noe annet skulle vi ha en fulltreffer på hovedscenen
akkurat nå. Nå er det meste forsøkt, de fleste uhell har skjedd,
og selv svært severdige forestillinger spilles med lite folk i
salen. Det er jo en trøst at det var mye unge folk på premieren
og at en oppsetning som dette har klart sterkest appell til de
yngre årsklasser. Man kjeder seg i hvert fall ikke.
Men dette bør være et alvorlig varsko for den unge teatersjefen
Eirik Stubø. Mestrer han ikke helt å holde formene som en stor hovedscene
inviterer til? Her har han til rådighet landets fremste ensemble
og ressurser som et nesten hvilket som helst annet teater bare
kan drømme om. Likevel går det skeis gang på gang. Makter han
ikke å stramme tøylene på skikkelig vis? Det virker som om han
beruses av hvilke muligheter han har for hånden.
Teatret har frisket seg opp fra publikumssiden. En disk nede i
publikumsområdet ved parkett inviterer til et vennlig glass uten
å gå beina av seg og stå i knuffende køer i publikumsfoajeen.
Men hva var meningen med lyssettingen av gullbuen og blålys på
det store takmaleriet? Klart tiltalende med lys, men var den grelle
fargeblandingen en mislykket del av dobbeltbunnen i denne mindre
heldige Shakespeare-oppsetningen? |
