 |
 |
 |
 |
|
|||
I hired a contract killer |
|||
|
|
Torshovgruppa satser nå stort og går løs på en bearbeidert teaterversjon av Kaurismäkis suksessrike film I Hired a Contract Killer i regi av Per-Olav Sørensen. Mens publikum finner sine plasser borrer en stadig økende enerhverende lyd (i perioder for høyt) seg inn i systemet, som skaper en ekkel faretruende stemning. Dette er en forestilling som varer i 1 t. og 20 minutter uten pause og her benyttes foruten en i perioder stilisert spillestil (av skiftende karakter) som dels mimes til tanker - som formidles over høyttaleranlegget, noe som i hovedsak fungerer godt. Hovedpersonene Harry fra Finland - Øystein Røger - har etter 15 år bltt sagt opp på jobben og har mistet livsgnisten. Han prøver desperat å ta sitt eget liv med diverse metoder som mislykkes. Han beslutter da å betale en drapsmann til å ta livet av seg. Her har vi pussige sekvenser og morsomme påfunn som står. Oppgaven til drapsmannen blir formidlet via mellommann og betaling gitt. Så er den ville handlingen i gang for (selvfølgelig) på bar i vodkarus treffer han kvinnen i sitt liv - Kjersti Elvik - , en bingovertinne. Nå blir spørsmålet hvordan avlyse oppdraget og videre unngå å bli funnet og drept. Dette fører til en rekke pussige og dramatiske situasjoner spekket med humor ispedd forføreriske tangoscener som beskriver godt det følelsessterke møtet mellom disse to. Ågot Sendstad som drapskvinnen utvider her sitt rollespekter iført spenstig antrekk i sort med nettingstrømper og skinnfrakk. Hun har en påtakelig tilstedeværelse på scenen og tar rommet i besittelse med sin rollefigur, stilisert, uhyre elegant og faretruende! Tangosekvensen mellom henne og Duc Mai-The er en sann fryd, likeså dansen med hotellresepsjonisten. De har spenst, strekk, dramatikk - det hele, for en argentinsk/finsk tango. I noen sekvenser brukes videofilm som i enkelte tilfeller fungerer godt til sammenhengen men når Kåre Conradi til stadighet kommenterer det som skjer på scenen med sine skjelvende 'smørsanger', blir det for masete og bryter spillestemningen. Her lånes det friskt fra nye populære filmer. Det avsluttes med Love is in the Air med Conradi på toppen av Soria Mloria-bygget iført englevinger. Dessverre er lydteknikerne blitt så glad i høy lyd på Soria Moria at de smektende tangorytmene dundrer i stedet for å være forførende. |
||
|
Grete Nordtømme
|
|||
