 |
 |
 |
 |
|
|||
Kardemomme By |
|||
|
|
Nå presenterer Nationaltheatret igjen en oppsetning av Folk og røvere i Kardemomme By som har lang tradisjon ved teateret og vært til glede for generasjoner av unger - og voksne. Torbjørn Egner har i alle år vært veldig bestemt i forhold til at tekst skal følges og at scenografien skal være den samme, men denne gangen har det fått en liten vri i enkelte av persontegningene. Sangene og tekstene sitter der, etter blant annet radioprogrammer. Oppsetningen er en ensembleprestasjon. Rollene er besatt med skuespillere som gjennomgående gir uttrykk for at de trives og morer seg i formidlingen av dette morsomme stoffet med alvorlige undertoner. Alexander Mørk-Eidems regi innebærer i en del scener et ganske høyt tempo i sanger og spillestil, og når barna blir invitert til å synge med blir det ikke fulgt godt nok opp fra scenen slik at ungene faller av ganske fort. Marit A. Andreassen som Tante Sofie er et funn i denne rollen. Hun har både frodigheten, tøffheten og ikke minst når hun blir fridd til, slår ut håret så det er en fryd. Hun er sterk og tvinger røverne i kne, og brøler så løven sitter skremt oppetter veggen. Tadisjonen tro er røvernes roller besatt med erfarne og dyktige skuespillere som Henrik Mestad, Mads Ousdal og Morten M. Faldaas, og trioen turnerer disse karakterene med lekenhet og humor. Spesielt scenen i røvernes hus er en fryd. Det er gøy å se disse i en slik type rolle, spesielt med tanke på at Henrik Mestad og Mads Ousdal også spiller i De tre musketerer. Scenen med eselet og hesten var både morsom og finurlig utført. Det er fint med orkester i graven og musikere som kommer opp på scenen og deltar i spillet. Forestillingen varer i drøyt to timer inkludert pause og blant publikum var det mange små barn som etter det jeg kunne se var engasjert og fulgte nøye med, men kunne nok i større grad dras med i sangene. Nå er det anledning til å introdusere en ny generasjon unger til Egners verden. |
||
|
Grete Nordtømme
|
|||
