De fire danserne, Jo Strømgren selv og Line Tørmoen, Maxime Iannarelli og Yasmine Hugonnet, sitter stort sett i ro den første tiden iført kostymer som kan assosieres til safariutstyr på ekspedisjoner.

Jo Strømgren introduserer et soloparti som blir noe stumt i uttrykket. Først i samdans med en uttrykkssterk Line Tørmoen skjer en finstemt kommunikasjon dem i mellom som også når ut til publikum.

Koreografien er vekslende, morsom, leken og overraskende. Og jeg kjenner med glede igjen oppfinnsomheten fra de tidligste danseforestillingene hans. Det er fint å oppleve at han igjen konsenterer seg som den dyktige koreograf han kan være.

Dette er tydelig i samdanspartiene og også solopartiene til de to kvinnene er finurlige, spesielt og kraftfullt, og ypperlige danset med finstemt følelsesuttrykk av de to kvinnelige danserne.

Forestillingen er delt opp i flere partier hvor enkelte sekvenser er mer stillestående. Her blir man vist deler av gamle verdenskart og det fokuseres på den gangen enkelte uutforskete steder, spesielt Ny-Guinea. Og her blir det tatt i bruk andre dansante uttrykk som i visse sekvenser blir for lite varierte.

Lydkulissene er varierende fra repeterende slaglyder og andre konstruerete lydsammensetninger som til tider blir enerhverende. Dette veksler med total stillhet som er meget virkningsfullt og dempet vakker klassisk musikk.

Tittelen Tok Pisin er språket på Papua Ny-Guinea, kjent som en blanding av innfødte dialekter og pidgin-engelsk og andre språk, i alt en miks av 720 forskjellige dialekter.

Med denne forestillingen åpnet CODA-festivalen 2003, blant annet i samarbeid med Nationaltheatret. Festivalen er dessverre redusert i forhold til det brede tilbudet i fjor. Dette skyldes økonomiske forhold.

Men de ansvarlige arbeider aktivt videre, satser på flere felt, spesielt ungdom. Så vi får håpe at den blir mer mangfoldig neste gang.