|
 |
 |
 |
|
|||
Bjørn Bjørnson - han som ga Nationaltheatret pondus |
|||
|
Kulturspeilet hyller Nationaltheatret, se også: - Et nasjonalt teater
|
Uten Bjørn Bjørnson hadde vi ikke hatt noe Nationaltheater. Han var drivkraften bak byggingen av teateret, var dets første sjef og var gjennom de 45 første årene teateretes dominerende personlighet. Navnet hans knyttes til 'gullalderen', den tiden i teaterets historie hvor de store "stjernene" - Johanne Dybwad, Ragna Wettergren, Hauk Aabel - tindret som sterkest. Han var skuespiller, teatersjef i to perioder og instruktør. Han beskrives som en fandenivoldsk person som elsket det ytre rundt seg og som var i sitt ess når han kunne lage festforestillinger. Han var frisk, entusiastisk og vital, og hadde aldri mangel på humør. 'En stormvind', er han blitt karakterisert som. Anton Rønneberg forteller at han fløy høyt og lavt over hele teateret, på verkstedene, snorloftet og prøvesalen. Han skapte fest og entusiasme, erd et blitt sagt. Denne gløden var høyst nødvendig. De første tiårene måtte teateret greie seg selv, uten offentlige tilskudd av noen art. Uten hans humørskapende egenskaper er det tvilsomt om det hadde gått. Se på bildene av ham: det viser en virkelig herremann, så sikker på seg selv, nesten dandy - men for en kraft som lyser ut av ham! Bjørn Bjørnson (1859 - 1942) ble tidlig sendt til utlandet, hovedsakelig i Wien, for å få utdannelse som skuespiller. Hans far, Bjørnstjerne, så nok hva som bodde i gutten. Fra 1885 var han kunstnerisk ansvarlig for Christiania Teater, en stilling han hadde til 1893. Fra 1895 oppholdt han seg en tid i Købnenhavn før den altoppslukende oppgaven med reisingen av Nationaltheatret tok all hans tid og arbeidskraft. Han hadde vært på de store scenene i utlandet og så hvilke krav som trengtes for et stort teater. Uten tvil kom hans praktiske erfaring som teatermenneske til full rett i denne tider. Bare 40 år gammel sto han som sjef i det nyåpnete Nationaltheatret. I denne perioden måtte han bygge opp et ensemble helt fra grunnen av. Begeistret gjøv han løs på oppgaven. Allerede den første sesongen innførte han en ordning med 'arbeiderforestillinger'. Han ville at hele nasjonen skulle inn i teateret. Johanne Dybwad var også en personlighet som ved siden av Bjørn Bjørnson kom til å prege teateret mer enn noen annen. Hun var også instruktør, men hennes største innsats ble gjort som skuespiller. Vi kan trygt slå fast at uten Bjørn Bjørnson hadde vi neppe hatt noen Johanne Dybwad. Han skapte teateret og holdt det oppe med sin utrettelige energi, hun fylte det med stor skuespillerkunst. Allerede i sin første sesong sørget Bjørnson for å få oppført Ibsens Gengangere som fram til da ikke var blitt spilt på noen norsk scene, og som hadde skapt stor strid ved flere utenlandske teatre. Men tiden var blitt moden for å få anskueliggjort borgerskapets syfilistiske etterlatenskaper og hyklerske dobbeltmoral på scenen. Han sørget også for at hans far Bjørnstjernes stykker Over Ævne I og II ble oppført den første sesongen. Foran framførelsen av Over Ævne i 1900 kom det store protester og han ble henstillet til å "holde sine hender borte fra dette bespottelige verk". På teaterets andre åpningsdag sørget han for å få framført Ibsens En folkefiende i sin egen regi. Ibsen-stykkene fulgte som perler på en snor i de første sesongene: De unges forbund, Et dukkehjem, Vildanden, Hedda Gabler, Rosmersholm, Naar vi døde vaagner. De store historie dramaene ble satt opp: Keiser og Galilæer I og Fru Inger til Østråt. Peer Gynt gikk over 100 ganger i sin første oppsetning ved landets hovedscene. Brand ble for første gang spilt på en norsk scene. I oppføringen av sin fars skuespill satt ofte dikteren selv i salen og hadde det avgjørende ordet i persontegningen mens den praktiske sønnen sto for selve iscenesettelsen og arrangementene. Bjørn Bjørnson er i dag mindre kjent som dramatiker og forfatter. Han etterlot seg flere skuespill, hvorav et par lystspill ble framført på Nationaltheatret. Johanne regnes som hans viktigste skuespill, det ble framført på Christiana Theater i 1898. Sine skriftlige evner lot han først og fremst komme til uttrykk i en rekke erindringsbøker. Ved teaterets hundreårs-jubileum er det i første rekke én person
rager: |
||
|
Kjell MoeKjell Moe var tilknyttet Nationaltheatret som scenearbeider fra 1970 til et stykke inn på 90-tallet. I mange år var han klubbformnann for det tekniske personale, satt i teatrets styre 1981-85 og var medlem av Statens Teaterråd og Teaterkomiteen (Skardutvalget |
|||
