Hun vil være et av de aller største navnene når det 20. århundre
musikkliv skal skrives. Kritikerne i magasinet Classic CD mente
at hun ikke bare var den fremste Wagner-dramatiske, men den ypperste
av alle sopraner dette århundret har sett.
Hun debuterte her. Hun opptrådte i sin første Wagner-rolle her.
Hun sang Isolde, sin mest feirete rolle, for første gang her.
Og hun avsluttet sin karriere i den offisielle avskjedsforestilling
på denne scenen.
Vi snakker om Kirsten Flagstad og Nationaltheatret . Det startet i 1913. Og sluttet nøyaktig
på dagen førti år senere.
Det finnes ikke den musikkelsker verden over som ikke vet hvem
Kirsten Flagstad er. Men hvor mange er klar over at det var på Nationaltheatret
i Oslo det hele startet - og endte?
Debuterte som attenåring
Hun var bare atten da debuten fant sted på Nationaltheatret. I
nesten tyve år framover sang hun her og på forskjellige scener
i Oslo. På den tiden var hun lyrisk sopran, og hun opptrådte i
operetter og i oppsetninger av noe lettere genre. Av og til nesten
på grensen til ren underholdning, revyer og kabareter. På denne
tiden var det ingen fast operascene i Norge.
Nationaltheatret fikk de første årene et mindre offentlig tilskudd
for å lage egne produksjoner av opera og ballett. Teatret hadde
eget orkester, som ble myndig ledet av Johan Halvorsen. I 1919 ble Oslo Filharmoniske Orkester stiftet, og fra nå av ble operaoppsetningene og enkelte konserter
et samarbeidsprosjekt mellom teatret og orkesteret, og med varierende
tilskuddsmidler fra private institusjoner, operaentusiaster og
musikkelskere.
Det var i en lyrisk solistrolle som Nuri i "Lavlandet" av d'Albert at Kirsten Flagstad hadde sin debut som sangerinne i 1913. Ingen kunne vel den gangen
forutsi at denne spinkle18-åringen, vokst opp i en musikerfamilie
hvor foreldrene var utøvende kunstnere - moren til og med en velkjent
pianist, akkompagnatør og pedagog - om noen år skulle bli den
største av de aller største. Rollen er heller ikke stor, og hun
ble knapt lagt merke til. Men det var hennes første offisielle
opptreden for publikum.
To år senere sto hun på samme scene igjen. Denne gangen som Germaine
i operetten "Cornevilles klokker" av Planquette. Hun sang bl.a. mot Signe Heide Steen. I orkestergraven svingte Johan Halvorsen taktstokken, og forestillingen, som gikk 28 ganger, ble iscenesatt
av teatersjef Halfdan Christensen.
Fra lyrisk til dramatisk sopran
Det gikk nesten femten år før hun var tilbake på teatrets scene.
Og denne gangen var det på alvor. Nå slo hun inn på et repertoar
som var noe langt annet enn musikk-komedier og operetter.
Det var faktisk svenskene som satte det hele i gang. Hun ble hentet
til Stora Scenen i Göteborg i 1928. Derfra og fram ble en eneste
stor triumferd. Hun etablerte seg som en dramatisk sopran, som
en tolker av de tyngste og mest krevende rollene i operalitteraturen,
og på en slik måte at ingen i løpet av kort tid kunne gjøre henne
rangen stridig.
På Nationaltheatret sang hun Elsa i "Lohengrin" i juni 1929. Dette var hennes første Wagner-rolle. Samme år
sang hun også Tosca i en oppsetning på teatret. Tittelrollen i "Aida" fulgte året etter. Nå markerer hun seg, og begynner å vise hva
det skal dreie seg om et par-tre decennier framover.
Isolde i 1932
Den 29.juni1932 står hun på Nationaltheatrets scene og synger
Isolde i Wagners "Tristan og Isolde" for aller første gang i sin karriere. Dette var også den største
operasatsingen som teatret til da hadde gjort. Senere storsatsinger
på teatret blir knyttet til Kirsten Flagstad. Den viktigste var "Mestersangerne i Nürnberg" i 1933 hvor hun sang partiet som Eva.
Rollen som Isolde blir ved siden av Brünnhilde i Nibelungen-ringen betraktet som hennes kanskje aller største. Det var med denne
hun feiret sine store triumfer og høstet kunstneriske seire, som
i Covent Garden i London i 1936 og på La Scala i Milano i 1947.
Det var på 'The Met' i New York i 1935 hun for alvor slo fast
at en ny Isolde hadde kommet.
Fra Bayreuth til Metropolitan
Nå var det for alvor i gang. Folk hadde sett - og hørt henne.
Til neste Bayreuth-festspill ble hun invitert etter anbefaling
av den norsk-svenske sangerinnen Ellen Gulbranson, som i flere tiår hadde tilhørt festspillenes faste hovedkrefter.
Her sang hun i mindre roller som en av valkyriene (Ortlinde),
og som tredje norne i "Götterdämmerung" i 1933. Året etter ble det større roller som Sieglinde i "Die Walküre" og Gutrune i "Götterdämmerung".
Dermed var det gjort. Hun ble hentet til Metropolitan, og debuterte
der som Sieglinde i 1935. Straks etter kom Isolde.
Suksess og kometkarriere
Det ble en suksess uten sidestykke i 'The Met's historie. I tidsrommet
februar - april 1935 sang hun Brünnhilde, Elisabeth i Tannhäuser, Elsa i Lohengrin og Kundry i Parsifal. Samtlige rollepartier tilhører de tyngste og mest krevende i
operalitteraturen.
Hun hadde i løpet av meget kort tid og i en alder av førti, slått
fast at hun var en av tidenes aller største og samtidens fremsteWagner-sangerinne.
Derfra gikk seiersferden over to kontinenter; San Fransisco-operaen
senere i 1935, og Covent Garden i London våren 1936. Folk sto
i kø for å høre henne. Operahusene og konsertarrangørene konkurrerte
om å få henne. Men hjemlandet var ikke glemt. Heller ikke Nationaltheatret.
I årene som kom tok hun seg tid til å avlegge besøk og holde konserter.
I 1938 holdt Kunstnerforeningen en festkonsert på Nationaltheatret
hvor hun sang Beethoven, Grieg og Wagner med Oslo-filharmonien.
Karrierestans under krigen
Etter en kometkarriere som inntil da hadde vart i seks år, kom
krigen. Våren 1941 kom hun via Portugal tilbake til Norge, og
bodde i Kristiansand til krigen var over. Hun ga ingen offentlige
konserter i disse årene, utenom to oppførelser av "Oberon" i Zürich i Sveits.
Årene som fulgte etter1945 ble triste. Både hun og hennes ektemann
ble anklaget for å ha vist sympatier med Quisling. Mannen ble
arrestert, og døde i fengsel før saken kom opp for retten. Kirsten Flagstads pass ble inndratt og hun ble holdt i husarrest samtidig som
formuen hennes ble midlertidig beslaglagt.
Hun ble nektet enhver sangopptreden, til og med for å kunne livberge
seg.
Oppreisning
Når rettsaken endelig kom opp, viste det seg at det ikke var noen
som helst grunn til å tro at hun ikke hadde vist nasjonalt sinnelag
under krigsårene. Men mistankens lys var blitt kastet på henne,
og selv om hun nå kunne fortsette sin karriere og reise fritt
hvor hun ville, var det ikke alle som helt kunne godta hva en
norsk domstol hadde kommet fram til.
I USA oppsto det stadig vekk tumulter der hun opptrådte. Stinkbomber
ble kastet, slagsmål blant publikum oppsto og hun ble utsatt for
en ondsinnet hetskampanje fra deler av amerikansk presse. Den
kjente spaltisten Ed Sullivan fortsatte i lang tid å hevde at hun var nazist, selv om domstolene
her hjemme hadde frikjent henne for disse anklagene.
Operaens første sjef
Hun ble Den Norske Operas første sjef, og fungerte i stillingen
fra 1958 til 1960. Dette var en anerkjennelse, ikke bare av den
store kunstneren og den suverene posisjonen hun hadde erobret
- men også indirekte en offisiell nasjonal unnskyldning for den
uretten som hadde funnet sted tretten år tidligere.
Men på dette tidspunktet var Kirsten Flagstad allerede merket av den sykdommen som slukket stemmen hennes for
godt i 1962.
Den andre karrieren
I noen hektiske år fra 1947 til 1953 reiste hun verden rundt,
og feiret den ene triumfen etter den andre. Hun fikk blant annet
æren av å uroppføre Richard Strauss' 'Vier letzte Lieder'. Stemmen hadde nå fått en større bredde og tyngde.
Heller ikke i denne perioden glemte hun Nationaltheatret og Norge.
Konserten på Nationaltheatret i 1951
16.desember 1951 ga Norske Tonekunstnere en konsert med henne
og Oslo-filharmonien. Konserten ble overført i radioen.
Opptaksteknikken var nå kommet så langt at det var mulig å få
til gode lydopptak, også sett med vår tids strenge øyne. Det er
mulig at denne kvelden var helt spesiell - at det var fordi det
var første gang verdensstjernen sang på landets hovedscene etter
krigen. Eller at det var fordi hun sto på det absolutte høydepunktet
av sin karriere. Kanskje var det rett og slett et sammenfall av
flere lykkelige forhold.
Uansett var konserten en suksess. Og dette gjaldt ikke bare for
publikum som var til stede på selve teatret. Også alle de som
satt rundt radioapparatene, fikk en opplevelse de sent er i stand
til å glemme.
(artikkelen fortsetter på del 2) |
