|
 |
 |
 |
|
|||
Arild Brinchmann |
|||
|
Kulturspeilet hyller Nationaltheatret, se også: - Et nasjonalt teater
|
Arild Brinchmann - teaterets sjef 1967 - 1978 - har en helt spesiell posisjon i Nationaltheatrets og norsk teaters historie. Han var 'rebellen', opprøreren og fornyeren av norsk teater på 60-tallet. Han åpnet opp for ny norsk og utenlandsk dramatikk, og i hans elleve år som sjef på Nationaltheatret ble det spilt repertoarteater som aldri før - og heller ikke senere. Han innførte nye teaterformer og vakte strid i etablerte sjikt med sin uredde holdning. Teateret skulle engasjere, plassere seg midt i tiden og vekke oss: "Hvis et teater ikke kan engasjere og vekke debatt, er det liten vits ...Du kan ikke komme med et såkalt nøytralt teater, skjønt hva er det - de gidder i hvert fall ikke høre på det." (Morgenbladet 23.10.1969) Teateret tok tilbake posisjonen som landets ledende scene. Nye grupper og særlig ungdom kom inn i teatret. I hans tid som teatersjef ble 'gamle' Amfi fra slutten av 60-tallet en scene i full repertoardrift. Den ombygde og moderniserte amfiscenen han tok initiativ til og som sto ferdig i 1980, ble i lange perioder den virkelige hovedscenen med noen av teaterets mest omtalte forestillinger - og ikke bare når den store scenen var stengt for ombygning. Også Torshov-Teatret kom til under hans tid. Et nytt publikumEt nytt publikum var i ferd med å innta teateret. Den opplevelsesorienterte teatergjenger gjorde sitt inntog. En typisk tilskuer på Amfiscenen kunne på 70-tallet være kvinne i 40-årene, skilt med halvvoksne barn, høy inntekt, som stemte borgerlig og bodde et sted mellom Slottsparken og Kirkeveien. Hun gikk i teateret gjerne i dongery sammen med en venninne for å ha en opplevelse i stedet for å bli underholdt. Teatret skulle treffe i magen, det skulle skape en prosess. Kontakten publikum-skuespiller blir nær på mindre og intime scener som Amfi og Torshov. Dette samsvarer med Stockholms-undersøkelsen fra 1981 og forskning også gjort her hjemme. Arild Brinchmann var svært bevisst denne forskjellen. På Amfi og Torshov ble det skapt teater fjernt fra 'gullbue'tradisjonen. Det realistiske teater banet seg fram, nye og spennende utenlandske navn ble presentert for publikum og ikke minst fikk den nye garde skuespillere og instruktører som rykket inn på teateret anledning til å prøve seg med interessante og krevende oppgaver. Virkeligheten og samfunnet utenfor skulle skildres fra scenen. Også det visuelle og lekende teateret med barokke og surrealistiske virkemidler fant et uttrykk under Brinchmann. Stein Winge, Kirsten Sørlie og Pål Løkkeberg kom inn på teateret som sceneinstruktører i hans tid. Oppsøkende teaterDet oppsøkende teater var hans ide, men han forutså ikke at teaterets skuespillere skulle agitere for proletariatets dikutatur etter forestillinger på Nylands Mekaniske Verksted. Han satte først sin stilling inn på teatersjefens kunstneriske frihet mot konservative styremedlemmer, og der fikk han støtte fra hele huset - selv om ikke alle var enig i denne teaterformen og innholdet i stykkene. Dette teaterformen fikk anledning til å utvikle seg i ly av teateret. Brinchmann beskyttet skuespillerne og styreformannen Jens Chr. Hauge ga etterhvert teatersjefen ryggdekning. Sistnevnte gikk til og med hardt til forsvar for Lars Andreas Larssen da den da unge skuespilleren og fredsaktivisten ble hengt ut som kryptokommunist i de såkalte Creditbank-notatene i 1970: 'Hva Nationaltheatrets skuespillere gjør på Nationaltheatret, er Nationaltheatrets sak!' sa den tidligere forsvars- og justisministeren til bankens ledelse. Og da ble det taust. Bakgrunn fra TV-teateretBrinchmann ble teatersjef uten å ha de særlige kvalifikasjonene eller bakgrunnen som mange forventer til en slik stilling: han var hverken erfaren teaterregissør eller skuespiller på teateret. Heller ikke hadde han lang fartstid i huset, utenom enkelte regioppgaver hvor En handelsreisendes død hadde vakt stor opsikt. Han var tidligere filmregissør med øynene åpne for nye strømninger på den internasjonale arenaen. Det var på filmens område mye av det spennende og nyskapende skjedde på slutten av 50-tallet. Han var den forargelige sjef for Fjernsynsteateret på 60-tallet med ny og utskjelt dramatikk som spesiale. Det var her han viste sitt ukompromissløse teatersyn som vant respekt og beundring. Ingemar Bergman ba ham søkeHan ble bedt om å ta sjefsjobben av daværende teatersjef Erik Kristen-Johanssen som egentlig var teaterets økonomisjef. Nationalthestret hadde fra slutten av 50-tallet og utover 60-årene beveget seg over i et kunstnerisk dødvanne hvor hensynet til økonomi ble viktigere enn det som ble skapt på scenen. Forestillingene ble etterhvert lite nyskapende og teateret var ikke lenger det levende kraftsentrum det skulle være. Behovet for en teatersjef med kunstneriske visjoner var påtrengende. Tone Hoemsnes forteller i sin avhandling om Brinchmann at Urda Arneberg mener at det var Ingemar Bergmann som oppfordret han direkte. Men det var først når Knut Wigert og Jørn Ording ba ham om det, at han påtok seg jobben, mener Urda Arneberg å huske ifløg. Hoemsnes. Knut Wigert benekter dette på spørsmål fra Kulturspeilet. Han var selv inne i bildet som teatersjefskandidat, noe han også var da Carl Fr. Engelstad ble ansatt på begynnelsen av 60-tallet. Den nye tidI sin hovedoppgave om Arild Brinchmann påpeker teaterets arkivar Tone Hoemsnes at han hadde en bevisst visjon om hva teater skulle være. Det skulle angå oss, være relevant for vår egen tid: 'Mange mener at vår fremste oppgave burde være å vise vår klassiske dramatikk. Spørsmålet er: skal man lære opp mennesker til teater som går 100 år tilbake, eller gå rett på den nyere tid?' (VG 22.2.1964) Han ville at teateret skulle ut til folk. I tiden ser han nok seg selv som forkjemper for det nye teater som en fortsettelse i den kampen Peter Brook, Ingemar Bergmann og Dario Fo hadde startet. Han skulle reformere institusjonen innenfra. Teater skulle provosere, det skulle være plass for meningsbrytninger, det skulle satses på ny dramatikk og man skulle nå ut til nye publikumsgrupper: Kunsten skulle stille spørsmål ved gitte verdier i samfunnet (sitert etter Hoemsnes). Kvalitet og atter kvalitetAt Arild Brinchmann hadde evnen til å rydde nye veier og se på repertoaret til et tradisjonelt og 'tungt' institusjonsteater på en ny måte lå i kortene. Men at han til de grader skulle framstå som den virkelig fornyende kunstneriske kraften ved teateret kom overraskende på de fleste. Han stilte kvalitet i første rekke, og var han ikke fornøyd med en oppsetning lot han like gjerne prøvene fortsette. Oppsetningen av Eugene O'Neill's Slott over Slott i 1974-75, Aase Byes avskjedsforestilling, opplevde en prøvetid på godt over et år! Han uttalte at man aldri måtte la seg friste til å slå av på kravene. 'Hvis vi behager alle, så er det ikke noe teater. Hvis vi svikter tidens dramatikk, er det fordi knefallet mot pop-kulturen er total.' (Morgenposten 1.12.1962) Han gjorde en rekke kvalitetssterke oppsetninger i sin tid som teatersjef, men var forsiktig med å ikke ta på seg for mye - slik teatersjefer gjerne kan ha for vane. Foruten Slott over Slott kan vi nevne Ibsen-forestillingene Hedda Gabler (1972) og Fruen fra havet (1977). Hauge og BrinchmannBak seg hadde han den sterkeste styreformann som norsk teater noenganghar hatt, eks-Milorg-sjefen Jens Chr. Hauge. At de to kunne finne tonen i de store sakene var kanskje ikke så merkverdig: Arild Brinchmann var under krigen illegal aktivist som grenselos, og havnet på Grini, noe som sikkert var blitt notert av den tidligere lederen for det militære motstandsarbeidet. Det var et sjebnens tilfelle som førte de to sammen ved landets hovedscene i gjennomføringen av den største omveltningen i norsk teaters historie. Samarbeidet de to i mellom var temmelig unikt de første årene etter 1970, forskjellig grunnsyn og samfunnsholdning til tross. Det ble nok noe stivere utover i 70-årene, noe som kan forklare Hauges 2-3 gale avgjørelser under Maurstads første år og ansettelsen av ham. Fra far til sønnOm Arild Brinchmann var ukjent for de fleste i teateret, var hans far Alex Binchmann desto bedre kjent. Forfatteren, dramatikeren og legen hadde skrevet lystspillet Karusell som må regnes som en av teaterets store suksesser gjennom tidene. Det familiære opphav gjorde kanskje utslaget for noen, men for mange av den tradisjonelle garde ved teateret ble Arild Brinchmann aldri fullt ut akseptert. Det forklarer noe hvorfor mange av de eldre skuespillerne ønsket en tvers gjennom motsatt teaterpersonlighet som Toralv Maurstad som ny teatersjef etter ham. Mens etterfølgeren sa "The show must go on", utsatte Brinchmann premierene. Spilleplaner ble lagt om, nye ting måtte prøves ut og søkes fram. Bare det beste var godt nok. Bort med Julestjernen!Gjennom sin ukompromissløse holdning til kvalitet så Brinchmann det som sin hovedoppgave å vise godt teater på landets hovedscene. Ja, mer enn det, han ville ha det tankevekkende og provoserende fram, på bekostning av det overfladiske og lettfattelig underholdende. Han søkte mot ukjent utenlandsk dramatikk i stedet for å lete etter lystspillsuksesser, selv om han ikke kom utenom et visst antall 'lettere' oppsetninger i sine elleve år som teatersjef. Teater skulle være ekte og opplevende - og ikke innpakket i effekter. Derfor forbø han Reisen til julestjernen på Nationalteatrets scene i sin tid som teatersjef: 'Så lenge jeg er sjef, skal det aldri opp!' sa han. Dekorasjonene kastesIngen tok ham helt på alvor de først to årene av hans teatersjefstid. Det ble betraktet som utspill fra en kanskje litt for ambisiøs sjef. Men sesongene gikk og alt annet enn teaterets største suksess gjennom tidene ble framført. En gang tidlig på 70-tallet beordret han de gamle dekorasjonene fra 1924 kastet. Sceneledelsen hadde stablet de gamle striebelagte dekorasjonsveggene innerst i et fakk i kulissemagasinet. Der sto de uberørt av teatersjefens luner i mange år. Men sjefens ord var lov: Ut skulle de! Otto Kramer som var den som da hadde vært lengst av scenepersonalet ved teaterets scene. Han hadde nesten tårer i øynene da kulissseveggene ble lempet fram for å hives på dynga. Han hadde vært med på premieren i 1924 og hadde et spesielt forhold til å sende dem ut på sin siste reis. Uansett var det på tid, malingen var nesten flasset av, strien var begynt å gå i oppløsning og veggene hadde det umiskjennelig preget av gammelt gråslitt over seg. Ut gikk de og det var ikke bare Kramer som var vemodig stemt denne dagen. (Artikkelen fortsetter på del 2) |
||
|
Kjell MoeKjell Moe var tilknyttet Nationaltheatret som scenearbeider fra 1970 til et stykke inn på 90-tallet. I mange år var han klubbformnann for det tekniske personale, satt i teatrets styre 1981-85 og var medlem av Statens Teaterråd og Teaterkomiteen (Skardutvalget |
|||
