|
 |
 |
 |
|
|||
Militærlederen og politikeren som styreformann |
|||
|
Kulturspeilet hyller Nationaltheatret, se også: - Et nasjonalt teater
|
Når man skal oppsummere hva som har skjedd med økonomi og eierforhold i norsk teater de siste 40 år, er det ett navn man ikke kommer utenom: Jens Christian Hauge. Hauge - han er politikeren, Milorg-lederen og en av Gerhardsen-regjeringenes sterke menn i hele etterkrigsperioden.Han er også sentral i alt det som har kommet opp om de skjulte tjenester de siste årene. Det er ikke for drøytt å påstå at dette er mannen bak det 'hemmelige' Norge? Hauge var ingen teaterkunstner og skrev ingen dramaer - utenom de som onde tunger mente han iverksatte på virkelighetens scene. Han har vært i rampelyset helt siden han sto fram for offentligheten i fredsdagene 1945, da som den som hadde vært den hemmelige leder for motstandskampens militære del - Milorg - under hele okkupasjonen. Senere som en av Norges mektigste menn, og en av drivkreftene bak oppbyggingen av velferds- og etterkrigs-Norge. Han er arkitekten bak dagens teater-struktur: at kunsten og teateret skal være noe hele folket skal ta del i og ikke bare en liten borgerlig elite. De store kulturinstitusjonene skal være eiet av det offentlige og ikke i hendende på private. Denne tankegangen virker mer enn selvfølgelig på oss i dag, men så sent som på 60-tallet var ikke dette noen selvfølgelighet. Jens Christian Hauge gjorde sin entre på teater-arenaen på slutten av 50-tallet. Han var oppnevnt som leder av Hauge-komiteen, det første offentlige utvalget siden 30-tallet som skulle se på teatrene og vurdere deres støtteordninger. Fra private teatre til offentligeTeatrene i Norge var den gangen privateid. De slet med betydelige økonomiske problemer. I noen grad fikk de offentlig støtte og denne hadde økt gradvis i årene etter krigen, og i noen grad også blitt teatrenes viktigste faste inntektskilde. Men det var Hauge og det utvalget han ledet som formulerte det synet at kunst og kultur skal være en sak for hele samfunnet og ikke var et privat anliggende. Teatrene skulle være i det offentliges eie og bæres oppe av offentlige midler. Uten ham kunne vi ikke ha samme teaterbildet i 70- og 80-årene. Med Hauge gikk norsk teater fra å være privat til å bli offentlig. Det tok over ti år før dette ble gjennomført. Da Hauge-utvalgets innstilling ble lagt fram i 1960 var denne tankegangen fortsatt fremmed - ikke minst for teatrene selv. De private eierinteressene i Nationaltheatret - og de andre teatrene - var ikke uten videre villige til å gi aksjene og makten vekk fra seg. Det var prestisjen - det å være medeier av et teater - som lå nedfelt hos det Fr.p. i dag kaller 'fiffen' (med god grunn kunne de ha ordene i behold i for 30-40 år siden). Hauge var en pragmatisk sosialdemokrat og ingen revolusjonær. Derfor skjedde endringen gradvis, skritt for skritt. De private eierinteressene ved teatrene måtte se at det offentlige gradvis spiste seg inn. Man kunne ikke si nei til offentlig støtte, krise var det alltid, men med den økende støtten kom også de gradvise forskyvningene av makten. Tospannet Brinchmann - HaugeStaten oppnevnte Hauge som ny styreformann på Nationaltheatret i 1970. Med ham ble de siste private aksjene ved teateret løst inn. Staten og Oslo Kommune ble eier alene. Arild Brinchmann hadde da fungert to år som Nationaltheatrets sjef. Tospannet Hauge-Brinchmann fikk hevet rammene for offentlige tilskudd betraktelig - og dette fikk også resten av teater-Norge gleden av på sikt. Brinchmann var ekspansiv og nytenkende. Teatersjefen ble støttet av den mektigste styreformann norsk teater noengang har hatt. Her skulle det offentlige sannelig få betale for god teaterkunst! På Nationaltheatret kjørte de to krisemaksimering etter krisemaksimering på starten av 70-tallet. De fikk byråkrater og saksbehandlere mot seg, men ga lite akt på dette. Det var en høyere målsetting til stede: sikre teatrene full forsvarlig drift, både med hensyn til det kunstneriske og anstendige arbeidsforhold for de ansatte. Nationaltheatret: tilbake som landets ledende sceneDermed var Hauge også med på at Brinchmann kunne meisle ut en kunstnerisk profil ved teateret som var en kvalitativ heving og sto i kontrast til de mange årene på 60-tallet hvor oppsetningene mange ganger savnet en virkelig kunstnerisk tyngde. Brinchmann var med på å sette Nationaltheatret tilbake som landets ledende scene. Men uten Hauge ved sin side kunne han neppe lykkes fullt ut. Ikke alle byråkrater likte denne ekspansive stilen. Det ble stadig underskudd og penger å betale i ekstrabevilgninger. Særlig aktiv i sin motstand var Oslo Kommunes kommunalråd Dagfinn Auestad. Men mot en Jens Christian Hauge var det fånyttes for en småtass av en kommunalbyråkrat å forsøke seg. Styreformannen, eks-Milorg-sjefen og norsk politikks grå eminense i alle etterkrigsår, hadde tilgang til de rette bestemmende sirkler. Han hadde også sitt kontor som privatpraktiserende advokat i baktrappa på Youngstorget 2, femte etasje, en liten brunmalt dør fra partikontoret. Takket være hans ukuelighet fikk vi banket gjennom den teaterstrukturen vi har i dag. BelastningenBelastningen med å ha ham sittende som styreformann på det andre tiåret begynte likevel å bli tung for Arbeiderpartit. Gerhardsen-generasjonen begynte å falle for aldersgrensen og var på vei ut av partiets ledende posisjoner. Nye folk og nye signaler var på vei inn. Forholdet til Brinchmann kjølnet også betaktelig utover 70-tallet. Styreformannen fikk sterk kritikk for at han brukte sin dobbeltstemme på å ansette Toralv Maurstad som ny teatersjef etter Brinchmann i stedet for Stein Winge. Brinchmanns spontane utbrudd om at 'alt jeg har bygget opp, vil nå bli ødelagt', er typisk for situasjonen og for det mange følte. Hauges handtering av skuespilleroppsigelsene kom på kollisjonskurs med det nye prestisjeprosjektet arbeidsmiljøloven. Lovens 'fadder', senere miljøvernminister Torbjørn Berntsen, stilte seg i spissen for en støttekomite i fagbevegelsen da skuespillerne gikk til streik mot Toralv Maurstads oppsigelser av skuespillere ved Nationaltheatret, en beslutning den mektige styreformannen stilte seg bak. Hauge var ikke den greieste å ha med å gjøre. Han kom lett på kant med regelorienterte byråkrater. Sendrektighet i den departementale prosess passet ikke alltid hans lynne. Han forlangte respekt for teatrets selvstendighet og fant seg ikke i pukking på bagateller og detaljer. Det var han som hadde formulert prinsippet om teatrenes selvstendighet på begynnelsen av 60-tallet og han lot seg ikke pille på nesen av oppkomlinger som snakket om det 'utvidete kulturbegrep' femten år etterpå. Den gamle krigeren var villig til å bruke sin stemme og pondus når det måtte trenges. Noen syntes ikke alltid det sømmet seg i de departementale korridorer. |
||
|
Kjell MoeKjell Moe var tilknyttet Nationaltheatret fra 1970 til et stykke inn på 90-tallet. I mange år var han klubbformnann for det tekniske personale, satt i teatrets styre flere perioder og var medlem av Statens Teaterråd og Teaterkomiteen (Skardutvalget |
|||
