|
 |
 |
 |
|
|||
Et nasjonalt teater (II) |
|||
|
Alle fotos (når ikke angitt): Kulturspeilet/Kjell Moe
Kulturspeilet hyller Nationaltheatret, se også: - Et nasjonalt teater
|
Artikkelen fortsetter fra del 1 Allid kriserNationalthetrets hundreårige historie er historien om de mange økonomiske krisene. Økonomien har vært vanskelig helt fra starten. Kritiske perioder har avløst hverandre, og verst var det fra starten og opp til 30-tallet. Da hadde ikke teateret ressurser å snakke om, slik det har i dag. Likevel tok teatret på seg forpliktelsen for opera og ballett, etter mønster av Det Kongelige Teater i København, selv om det halter litt i sammenlikning. Svaret på krisene var publikumsfrieri, som populære forestillinger som Den Glade Enke. Den reddet teateret i 30-årene men satsingen i 1989 førte til at Stortinget holdt på å slå det konkurs. En sjef gikk for langt på 30-tallet. Johs. Wiers-Jensen ble ansatt som teatersjef 1934 med bakgrunn fra Chat Noir i et forsøk for å få skikk på kassen. Det ble for mye lettrepertoar og han måtte trekke seg etter 10 måneder. Teaterets økonomidirektør Sverre Brandt skrev like godt et teaterstykke for å redde økonomien. Det ble Reisen til julestjernen (1924) som fram til dags dato er det mest oppførte stykket på Nationaltheatret. Fra nyere tid husker vi snu-operasjonene på slutten av 80-tallet. Da var det ikke mangel på ressurser som var problemet, men bruken av dem. I jubileumssesongen som vi nå er inne i, har teateret påny oppparbeidet seg noen solide millioner i etterslep. Teater for de få?Fra første stund av var teateret symbolet for nasjonalfølelsen og selvstendighetstanken. Fra 1905 ble det den unge nasjonens mest representative storstue. Det kom således til å være hele landets teater. Repertoaret har ofte vært vært omdiskutert. Sterkest sto bølgene da Guds grønne enger ble oppført i 1933 En mer ukjent side ved teateret er at arbeidsfolk i Oslo følte seg tiltrukket av den spennede samtidsdramatikken som ble spilt på teaterets scene. På Akers Mekaniske Verksted ble det før krigen organisert en egen teatersirkel hvor medlemmene ofte var å finne i teateret. Teateret vakte engasjement og det ble diskutert. Fra slutten av 60-tallet og utover 70-tallet plasserte teateret seg midt i samfunnsdiskusjonene gjennom engasjerte politiske opppsetninger som Toller og Brechts Moren og det oppsøkende teater hvor skuespillerne dro rundt på arbeidsplassene og spilte forestillinger om problemstillinger fra samfunns- og arbeidsliv. Det er en myte at Nationaltheatret bare er et møtested for et bestemt sosialt sjikt. Fra første stund av har det vært hele nasjonens teater. Ibsen og NationaltheatretHvordan har Ibsens forhold til Nationaltheatret vært? Han dro i frivillig kunstnerisk eksil i 1864 til Italia og senere Tyskland, opphold som kom til å vare over 27 år. Han opplevde forholdene i Norge som trange og hemmende. Det ble i særdeleshet München som ble Ibsens teaterhjemby. Der ble skuespillene hans oppført, der fikk han 'luft'. Skuespillene hans oppføres i dag på Nationaltheatret som om det var Ibsens eget teater. Ingen diskuterer at Nationaltheatret er det selvfølgelige valg for Ibsenfestivalen annethvert år. Vår andre nasjonalskald, Bjørnstjerne Bjørnson, har et langt annet forhold til Nationaltheatret. Hans sønn, Bjørn sørget for at teateret satte ny norsk dramatikk på spilleplanen allerede i åpningssesongen: Ibsens da omstridte Gengangere og Bjørnstjernes Over Ævne I & II. De mange nasjonalteatreneDet eksisterer flere teatre klassifisert som nasjonale institusjoner i Norge - som en form for 'nasjonalteatre' hvis man tøyer begrepet vidt. Stortinget har vedtatt at Det Norske Teatret også skal ha status som nasjonal institusjon på linje med Nationaltheatret. Bergen har sin 'nasjonale scene.' Deres teater er landets mest tradisjonsrike og eldste 'nasjonalscene'. Bergen kan også påberope seg Stortinget. Landets lovgivende og bevilgende myndighet har innrømmet Den Nationale Scene status som nasjonal institusjon, landets tredje i så måte. Her må vi spørre: hvilket av disse tre teatrene - fire hvis vi medtar Beivvas i Kautokeino - har betydd så mye for hele vår nasjon og hatt slik sentral plassering at det med rette kan kalles et nasjonalt teater, en hovedscene for scenekunsten? Kunstneriske suksesser i Bergen og ved Det Norske Teatret til tross: gjennom de siste hundre årene har det vært bare Nationaltheatret som har inntatt en slik posisjon og som kan gjøre krav på betegnelsen. Kunstnerisk kvalitetDet er den kunstneriske kvaliteten som har satt Nationaltheatret i den selvfølgelige førsteposisjonen blant landets teatre. Det ligger klart i navnet. Fra tidlig av ble det prestisje å være knyttet til hovedstadens og nasjonens fremste scene. Landets beste scenekunstnere, instruktører, musikere, komponister og teatermalere, senere scenografer, har alltid søkt til dette teatret. Dermed fikk det den profilen det stort sett uforandret har beholdt siden starten og fram til i dag. Vi skal ikke desavouere hva andre teatre får til. Det Norske Teatret og Den Nationale Scene kan ha et interessant repertoar med tyngde og kunstnerisk kraft. Men det man tenker på når vi snakker om et nasjonalteater, er teaterhuset på nydøpte Johanne Dybwads Plass. En nasjon vil alltid definere seg i forhold til et nasjonalteater. Her står Nationaltheatret på lik linje med sine naboer - som Dramaten i Stockholm, Det Kongelige Teater i København og hvis vi fortsetter, Royal National Theatre i London, Comedie Française i Paris, Burgtheater i Wien og Deutsches Theater i Berlin. |
||
|
Kjell MoeKjell Moe var tilknyttet Nationaltheatret som scenearbeider fra 1970 til 1993. I over ti år var han klubbformann for det tekniske personale, satt i teatrets styre 1981-85 og var medlem av Statens Teaterråd og Teaterkomiteen (Skardutvalget) |
|||
