|
 |
 |
 |
|
|||
Teaterbrannene |
|||
|
Fokus på Nationaltheatret historie: debatten har blusset opp rundt utgivelsen av Nils Johan Ringdals bok. Kulturspeilet bringer en serie artikler som dels kaster lys over sider som er mindre omtalt i hans bok eller presenterer en annen vinkling, dels er personlige erindringer og dels trekker fram viktige sider ved teaterets historie.Det har brent atskillige ganger på Nationaltheatret. Men det er bare to ganger det har vært branner som har ødelagt scenehuset og hindret oppsetninger for sesonger framover. Ved begge anledninger lot heldigvis jernteppert seg kjøre ned. Derved ble sal og hus med alle sine uerstattelige kunstsamlinger berget. Den første store brannen skjedde under okkupasjonen. Nazistene og deres hjemlige medløpere i Nasjonal Samling gjorde alt for å få kontroll på teateret. Etter den landsomfattende teaterstreiken i 1941 som endte med henrettelser, kom teaterets ledelse sakte men sikkert under nazistisk ledelse. Men motstanden var hard og temmelig urokkelig blant skuespillere og personale. Driften ble sabotert, om enn stillferdig. Personalet dro på tyttebærtur i stedet for å stille opp til søndagsforestilling. Høsten 1943 ble det nazistiske propagandastykket Siste skrik satt på spilleplanen. Nå mente man at den nazistiske propagandaen for alvor måtte stoppes. Teaterutvalget innen hjemmefronten besluttet at kulissene til stykket skulle brennes. Vi lar Jørn Ording fortelle: "Det ble foreslått fra Hjemmefrontgruppa som jeg hadde kontakt med at forestillingene skulle stanses ved at kulissene skulle svis av. Fra London ble det gitt tillatelse til dette. Etter første generalprøve gikk jeg rundt i huset og forvisset meg om at ingen andre oppholdt seg i huset. Jeg lukket alle branndører til for at huset som sådant skulle bli stående mest mulig uskadet. To politikonstabler foretok aksjonen. Jeg var ikke kommet lenger enn såvidt opp til Drammenveien da jeg hørte et fryktelig smell bak meg og så at hele kuppelen på teatret ble blåst opp av eksplosjonen. Det var ikke i beregningen. Fordi jeg røkte sigaretter i stykket ble jeg arrestert." Jørn Ording ble etter noen uker sluppet fri igjen. Men kort tid etter stakk han til Sverige. Sabotasjeaksjonen var total. Store deler av scenehuset var brent ned, fra forteppet og til bakscenen, og hele kuppelen og loftet. Scenen og teatret kunne ikke bli i brukbar stand før etter omfattende byggearbeider etter krigen. De siste brannskadde bordplankene ble først fjernet høsten 1979, knapt et år før den neste store brannen herjet Nationaltheatrets scene. Brannen i 1980Dette skjedde denne kvelden, ifølge de raske notatene jeg gjorde umiddelbart etter: 'Vi trener på prøvesalen. Brannalarmen går. Brannsløyfene har slått ut på Amfiscenen. Vi er rett i nærheten og løper rett opp. Det er på ettermiddagen og det kan være lite folk i huset. Rett innenfor scenedøra på Amfi merker vi en svak lukt. Men det er ingen brann. En ny lyskaster er blitt hengt opp rett ved en brannmelder i taket, Ved opphetingen av kasteren var malingen begynt å ryke. Brannvesenet kommer raskt til. Årsaken blir klarlagt. Sløyfene slåes ut, rapport skrives og de retirerer. Jeg går ned på Casino. Litt over ni kommer noen kolleger fra Det Norske Teatret og sier det brenner på teatret. 'Javisst,' sier jeg skråsikkert, 'det er feilmelding, jeg var der selv.' Men flere kommer inn: det brenner! De skjønner ikke den stoiske ro som preger klubbformannen i en så alvorlig stund. Jeg forklarer igjen og igjen hva som skjer med nye lyskastere første gang de er i bruk. Men ingen tror meg, og alle sier det virkelig brenner. Jeg går opp i gata. Fullt av brannbiler og politi. Svart røyk velter ut av kuppelen. Jeg løper over, slipper gjennom sperringene og går ned i resepsjonen. Noen av scenegutta kommer ut, svarte i fjeset. Scenemester Joszef Fenyveszi ser ut som en feier. Han hadde styrtet ut på galleriet med håndapparat og forsøkt å slukke flammene som slikket oppover trekkgardinet. Men brannen hadde utviklet seg altfor fort. I løpet av få sekunder hadde den oppnådd så stor varmeutvikling at det ikke nyttet å komme innpå med slukningsutstyr. Men 'Joschka' ville ikke gi seg. Han sto helt framme på galleriet, omspent av flammer og røyk, og fikk skikkelig svidd seg. De andre så det håpløse i situasjonen og fikk dratt han tilbake og ut av galleriet. De hadde ikke før fått slått branndøren i annen etasje igjen, før det smalt. Brannen hadde utviklet så høy temperatur at støvet i scenerommet eksploderte. Vanligvis sier man om teaterstøvet at det får lyset til å funkle. Men branner og høy temperatur tåler det ikke, det stiger rett opp og antenner en eksplosjon når det blir varmt nok. Jernteppet ble blåst ut. Den veldige jernkonstruksjone som var produsert ved et keiserlig jernstøperi i Østerrike rundt århundreskiftet, fikk en bøy utover på midten. Lykkeligvis var brannvesenet på pletten og fikk hindret at brannen slo ut i salongen. Hadde noen sjekket at alle ansatte hadde kommet ut? Det sto fremdeles navn og lyste på tavla i resepsjonen. En rask sjekk viste at det bare sto én 'inne'. Telefon hjem. Ingen svarte. To røykdykkere opp i garderoben hennes i annen etasje, men finner ingen. Ny telefon. Endelig svar: 'Jeg var på badet, var det du som ringte i sted? Hva gjelder det?' 'Ikke noe spesielt. Bare at teatret holder på å brenne ned.' 'Åhh?' '..og du står her inne ennå, to røykdykkere har nettopp vært opp og forsøkt å redde deg.' Også lysmester Ivar Børvind var bltt reddet ut. Han hadde vært på lysverkstedet på bakscenen da brannen brøt ut. Verkstedet holder til i en sjakt som fører ut til palten på baksiden. Da brannen utviklet seg, ble han sperret inne på verkstedet. Vaktmesteren i huset hadde gått inn bakfra, knust et lite vindu på verkstedet og fått ham ut den veien. Var lysanlegget på Amfi slått av? Stillverkskjøreren ble plutselig usikker. Vi forsøkte å komme opp på Amfi. Men i annen etasje sperret røyken oss. Vi løp i stedet rundt huset og opp publikumsveien til Amfi. Her var alt som det skulle, anlegget var slått av. Ned igjen. I kjelleren er flere av husets ansatte kommet til. Teatersjef Maurstad sitter der og er temmelig mutt. Stemingen er dyster. Brannen kommer temmelig raskt under kontroll. Etter tyve minutter er brannvesenet herre over det meste. Overrislingsanlegget var blitt slått på noen minutter. Det virket som en effektiv avkjøling. Sammen med hovedverneombud Bjarne Svendsen hjelper vi til med etterslukkingen på scenen. Han fikk rigget til provisoriske arbeidslamper inne på scenen, merkelig nok fungerrte det elektriske anlegget. Jeg ble med en røykdykker opp på loftet for å sjekke om alle røyklukene sto oppe. Det var som å befinne seg på toppen av en grillrist. Det var varmt som et visst sted. Under oss glødet og brant det i småflammer ennå. På selve snorloftet over scenen er det lagt ut plank. Noen av dem er til og med løse. Det var ikke noen hyggelig opplevelse å stavre rundt der oppe i tusmørket. Jeg var såpass kjent at jeg visste hvor det var noenlunde trygt å gå. Vi gikk rundt hele kuppelen. Bare et sted måtte luka sparkes opp. Men en kollisjon med kanten på det nye ventilasjonsanlegget kostet meg et par ribbein. Neste dag stiller jeg på jobben klokka åtte. Stemningen er dyster. Mange fryktet permitteringer. Hele teateret utenom Amfi og publikumsdelen av nedsotet. Gangene var fullstendig svarte. Aske fra tekstilfibre fløt overalt. Vi hentet arbeidstøy og satte igang med vasking av garderobe og oppholdsrom. Jeg spurte om jeg kunne begynne oppe på Amfi. Orket ikke tanken på uvirksomhet i noe som jeg antok ville vare måneder framover. Lite ante jeg at det ville ta 5 år før scenen igjen var i funksjon.' Nationaltheatret er ikke ukjent med branner. Stadig oppsto små tilløp, men beredskapen var høy. Fram til begynnelsen av 70-tallet satt en brannmann vakt inne på scenen. I forestillingen Kuler i solnedgang hoppet han inn midt under spill og slukket et mindre branntilløp. Da teateret framførte Brand på slutten av 70-tallet hadde en glødende lyskaster ført til at et av de svarte teppene, suffittene, var begynt å ulme. Det luktet svidd langt ut i salen. Scenemester Jerry klatret ut over scenen på en av lysbroene. Vi langet over spann med vann til ham. Vannet klasket i scenegulvet mens spillet gikk. Det var attpåtil midt under den scenen hvor presten Brand befinner seg i snøstorm på fjellet. Situasjonen påkalte smilebåndet for oss som holdt på. Men det vannet som ikke havnet på scenen, fikk stanset glødingen og branntilløpet effektivt. Men sur røyk luktet det av Brand-forestillingen den kvelden. Jørn Ordings beretning er hentet fra jubileumsberetningen til Film- og Teaterteknisk forening, ført i pennen av undertegnede |
||
|
Kjell MoeKjell Moe var tilknyttet Nationaltheatret fra 1970 til et stykke inn på 90-tallet. I mange år var han klubbformnann for det tekniske personale, satt i teatrets styre flere perioder og var medlem av Statens Teaterråd og Teaterkomiteen (Skardutvalge) |
|||
