|
 |
 |
 |
|
|||
Nationaltheatrets historie - et år etter jubileet |
|||
|
Se også:Kulturspeilet kommentar april 1999: Nationaltheatret 100 år - sex-skandalene i fokus?Kulturspeilet hyller Nationaltheatret ved 100-årsjubileet (garantert fritt for skandaler og sexliv):- Et nasjonalt teater
|
I morgen lanseres Nationaltheatrets historie, ført i pennen av historikeren Nils Ringdal. Det var meningen at denne historieboka skulle foreligge til teaterets 100-års jubileum for nøyaktig et år siden. Skandale nr. én er at den offisielle historien til landets førende scene ikke forelå til selve jubileet. Skandale nr. to er hva slags bok dette er blitt og de omstendigheter som er knyttet rundt den. Det var Nationaltheatret som ba Nils Ringdal om å skrive sin historie. Siden ble ansvaret dyttet over til Gyldendal forlag som i over et år har hatt svare strev med å få denne historieboken på plass. I går gikk teaterets tidligere sjef Stein Winge ut og karakteriserte Ringdal som en 'pygmehistoriker'. Tidligere har han truet med rettsak overfor forfatter og forlag for det han oppfatter som klart æreskrenkende. Samtidig toer nåværende kulturminister Ellen Horn sine hender i TV2 og mener Nils Ringdal har gjort det ille for seg selv for den måten han har behandlet teaterets historie på. Hun mener at de som savner det teaterfaglige vil bli skuffet fordi boka har en personlig vinkling. Her er hun den fødte politiker som behendig hopper bukk over det faktum at det var hun selv som fant fram til Nils Ringdal og bestilte en historiebok av ham. Dermed måtte hun også vite at noen tørr og kjedelig akademisk beretning fikk hun ikke. Hun måtte også vite at forfatterens tidligere historiebøker ikke akkurat hadde gått stillferdig hen. Da Forfatterforeningen ba Ringdal skrive sin historie, endte det opp i trusler om rettssaker. Forfatteren og historikeren gjorde ikke saken lettere for seg da han i utgangspunktet gikk ut i Dagbladet og utbasunerte at dette nærmest skulle bli skandalenes bok med fokusering på det private, teatersjefene og deres mer eller mindre unevnelige affærer. Som han antyder: teateret er blitt styrt etter prinsippet om sengas lyster. Det er prisverdig at noen tar fatt i dette. Dessverre er det slik at viktige beslutninger i samfunnsliv og kulturverden fattes etter de flyktige ønskers og behovs innfall. Senest har vi fått demonstrert hvordan USA's president Clinton har vridd seg på kroken. Men her er vi et viktig tankekors, som Clinton-saken viste: så lenge man ikke utnytter andre eller lar beslutninger falle som følge av sine private lyster: hva er så galt med dette? Hvorfor skal vi fordømme et seksuelt sidesprang eller stille oss til doms over hvem som gjør det med hvem? Vi er ikke alle sammen republikanere. Og vi lever ikke i Storbritannia hvor den minste handling blir utlevert i skandaleoppslag i dagspressen eller lansert som 'sannferdig' beretning i bokform. Tross alt bør de fleste ha krav på et privatliv, også på jobben - og ingen liker vel å få sin småflørt eller antall drinker på julebordet utlvevert i den kulørte presse eller i bokform? Ganske sikkert har det foregått saker og ting på Nationaltheatret opp gjennom dets 100-årige historie. Gulvteppet i kongelosjen er sikkert og visst blitt besudlet og en teatersjef installerte for sikkerhets skyld hvit sofa på sitt sjefskontor. Ganske sikkert har det forekommet både det ene og det andre på julebord og premierefester, og de egoistiske stjernene ved teatret oppfører seg ikke akkurat som Guds beste barn, heller ikke når de skal slukke sine seksuelle tørster, verken ute på byen eller inne på teateret. Men slik må en bare godta - og se gjennom fingrene med. Mennesker er på godt og vondt utstyrt med de følelser og behov som skaperen har gitt oss - og da må man også akseptere at noen av oss oppfører seg deretter. Teaterets kvinner og menn har slettes ikke vært tilbakeholdne i så måte de siste hundre år. Men vi synes ikke dette bør bli hovedsiden når vår nasjonalscenes 100-års historie skal gies en historisk framstilling. Det har tross alt foregått mer ved dette teateret enn i området rundt buksesmekken disse årene. Norsk teater er ikke bare spørsmål om kjønn og viltre konstellasjoner. La oss ikke miste dette aspektet for øyet når stormene rundt denne historieboka vil pågå på det verste i dagene framover. Kulturspeilet vil bringe en omtale av historieboka til Nils Ringdal i morgen. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
