Nationaltheatret 100 år - sex-skandalene i fokus?

I år er det 100 år siden Nationaltheatret spilte sine første forestillinger. Hele høstsesongen er satt av til jubileumsfeiringen.

Til jubileet kommer også beretningen om de første hundre årene, en bestilt historiebok som skal avløse Anton Rønnebergs to-binds historie som omfatter de 75 første årene.

Det er teatret selv som har bedt om denne beretningen og en kjent historiker har fått oppdraget.

Det hadde kanskje vært en ide å be en fantasifull forfatter i stedet. Da ville man visst hva man fikk. For historikeren Nils Johan Ringdal har ikke alltid vært like nøye med faktiske forhold i sine tidligere jubileumsberetninger. Hans bok til Forfatterforeningens jubileum var nær ved å ende i rettsalen for upresise formuleringer.

De fleste har en anelse om at teatermiljøet er rikt på personligheter - og derved skandaler og konflikter. Noen ganger har luene slått ut, og ført frustrasjonen over i det offentlige rom. Men det har likevel vært én regel: private forhold holdes unna den offentlige sfære. Selv omstridte teatersjefer som daglig ble utskjelt av personalet i avisene fikk sine private forhold på teateret skjermet.

Dagbladet bringer oss 16. april en forsmak på hva vi muligens kan vente oss av den offisielle jubileumsberetningen, bestilt av teaterets styre: 'Kan ikke se bort fra sex-faktoren', sier historikeren og mener at 'tette indre relasjoner' i slektskap, vennskap og seksualitet har 'lagt mange føringer for teaterkulturen.' Han akter å omtale relasjonene mellom store personligheter for deres 'forhold fikk betydning for så vel norsk politikk som teaterøkonomi.'

Fra en historikers synspunkt kan slikt ha en viss verdi. Men er det riktig å rote i stjernenes privatliv for å finne grunnlag for historiske prosesser? Eller hvor langt skal man gå for å beskrive de private skandalene og intimsfæren for å lage 'historie'?

Selvfølgelig må en historiker stå fritt i å beskrive forhold som kan ha ført til samfunnsmessige konsekvenser, selv om de har årsak på det personlige plan. Men da vet man også at man skjermer det private så best man kan.

Verre blir det når historikeren går ut av rollen sin og sier at han kan omtale forhold 'uten strengt tatt å ha bevis for akkurat det'. Videre: 'Så jeg har tillatt meg noen små friheter' (igjen ifølge Dagbladet).

Selvfølgelig finnes det mange som har ønske om å krafse i de store stjernenes privatliv. Hele Se og Hør-kulturen er bygget opp rundt dette. Men er det Nationaltheatrets egen oppgave å engasjere fantasifulle skribenter for å skrive halvsannheter om kjendisenes privatliv?

Det er teatersjef Ellen Horns store fortjeneste at hun har dempet mye av frustrasjonene i huset og fått det til å fungere igjen. Nationaltheatret er i dag i en langt annen forfatning enn for ti år siden da det blåste som verst og politikere og styringsverk var mest interessert i å slå det konkurs.

At teateret og Ellen Horn har fått huset til å reise seg igjen, skyldes lojaliteten til hverandre og teateret. Tross uenighet har det vært visse regler som har vært førende.

Vi skal ikke bedømme selve jubileumsberetningen før den foreligger. Men vi frykter det verste. Har Ellen Horns innsats vært forgjeves?