| Først en ros til Nationaltheatret og
Riksteatret: det er friskt gjort å ta sjansen på å
sette opp såpass tungt stoff som Dostojevskij i disse
reality-tider. For det er i hvert fall ikke noe hip-hop teater
vi utsettes for. Det er også så fjernt fra underholdning
det går an å komme.
Dette er
idéteater, tekst og grunnleggende problemstillinger omformet
til teaterscenen, her av Bentein Baardsen og Bodil
Kvamme. Selv om tekstgrunnlaget er stort, er det slettes ingen
Hollywood-light utgave av Dosjoveskij vi utsettes for i nærmere
tre timer.
Det er dypdykk inn
i problemstillinger om forbrytelse og straff, det å sone og ta
på seg skyld - og det å være et godt menneske eller
ikke. I noen grad er karakterene i teaterversjonen blitt grovt
uttegnet, men de står løpet fullt ut som Stein
Grønli i sin grovt sminkete godseier. Likeledes balanserer en fyllescene med en skrålende tysk vertinne - såvidt.
Andre ganger kan det bli mer slitsomt og vi syntes oppriktig synd på enkelte av rolleinnehaverne. Vi likte ikke grepet med dunking av gulvlemmer, slamring med dører og eksalterte overdrevne vokale utbrudd fra hovedpersonen. Vi synes teksten står fint som den er og den trenger ikke noe ekstra understreking. Egentlig er dette en undervurdering av publikum.
Det var ikke doktorfruene som fylte plassene på amfiscenen i går kveld. Det var et overraskende ungt publikum som tydelig satte pris på alvoret i en slik tungvekter av en oppsetning.
For det er ideene
som preger denne oppsetningen. Teksten resiteres riktignok ikke, men
handlingen - om en kan kalle den det - finner sted i samme rommet.
Bare fiffig bruk av lemmer og åpninger skaper en illusjon av
teater.
Det er svært mye bra å si om flere av skuespillerne. Erik Hivju demonstrerer at balansen i besetningen mildt sagt er noe ujevn. Han tegner et bilde av den dualistiske politietterforskeren som er imponerende ydmykt. Her er det flere bunner og mange dobbeltsidigheter som ikke forklares bare antydes.
Derimot makter
ikke Fridtjov Såheim helt å gripe fatt i oss. Han
har et viktig budskap å formidle, men savner foreløpig
den tyngden som slikt setter krav til.
Forestillingen har vært på turne med Riksteatret over det ganske land i hele høst. Det setter sitt preg på ensemblet i positiv forstand, de er samspilte og ikke preget av noe frykt for å gå løs på stoff som dette. Derfor er det en helstøpt forestilling vi finner på teatrets amfiscene.
Tross ujevnhetene er dette tankestoff som interesserer og engasjerer. Paraleller til dagens virkelighet er lett å se, og for undertegnede meldte assosiasjonene seg underveis.
Det er da en forestillng har en hensikt og det er under slike forhold teatret fungerer.
Men bare det faktum at vi har et stykke teater langt fra lettbent underholdning og TV-rutas tant og fjas er et påskudd godt nok til å besøke Nationaltheatret.
|
