|
 |
 |
 |
|
|||
Helene Grimaud |
|||
|
|
Hun er ung, har en frisk spillestil med massevis av teknikk og gjør særlig bruk av en venstrehånd som hugger til med imponerende stor styrke. Fransk-bosatte Helene Grimaud har ikke noe problem med å spille seg rett inn i hjertene til tilhørerne. Men hvis man vil oppleve Rachmaninov med blod og sjel, kan man bli skuffet. For innlevelsen og uttrykket mangler, de opplagte pianistiske ferdighetene til tross. Noen Svjatoslav Richter er hun ikke. Dessuten var det iøynefallende problemer med å tilpasse seg orkester og dirigent. Men her viste den unge danske Thomas Dausgaard seg fra en sympatisk side. Han lot den unge solisten spille ut samtidig som han sørget for å beholde linjene hos Rachmaninov. Noen sentimentak framførelse ble det ikke, selv om denne klaverkonserten lett kan invitere til søtladenhet. Det skal alle ha ros for. Thomas Dausgaard innledet gårdagens konsert med å tilegne den kampen mot vold og rasisme. Deretter tro han til med en fyrrig framføring av Lutoslavskis Chain III, sympatisk og engasjerende. At Oslo-filharmonien nok har et stykke igjen, fikk vi demonstrert i Bartoks konsert for orkester. Det blir som med håndball-landslaget: noen ganger helt ypperlig og udiskutabelt i verdenstoppen, andre ganger uforklarlig svake. Slik kunne man oppleve dem i går i Bartok. Friskheten og presisjonen var der ikke og Bartoks spenstige musikk fikk likesom ikke helt utfoldet seg. Vi har hørt dem atskillig bedre før, senest for fem dager siden. Thomas Dausgaard er såvidt inne i diskusjonen om Oslo-filharmoniens framtidige sjefsdirigent. La oss høre mer med ham! |
||
|
Kjell Moe
|
|||
