|
 |
 |
 |
|
|||
Luisa Miller |
|||
|
|
Norsk førstegangsframføring av en av Verdis operaer. Bare det er en begivenhet det er verdt å sette kryss i taket for. Oslo-filharmonien som operaokester, heller ingen dagligdags foreteelse. Dette var også Oslo-filharmoniens hyllest til Verdi på 100-års markeringen for hans død. Men ikke minst, en konsert preget av forfall og erstatninger. Mariss Jansons pådro seg influensa og Nello Santi ble hentet inn på kort varsel. Også tenoren Mauricio Graziani kom på kort varsel. Men for en kveld det ble! Konsertante operaframførelser kan ha sine sider, og sånn sett kan man si at denne konsertoppførelser gikk rett inn i debatten her hjemme etter Stein Winges Falstaff på Den Norske Opera. Her mente jo seriøse kritikere at instruktøren hadde gjort vold mot Verdis musikk med alle sine innfall! I går kveld var vi befridd for instruktører, løs-peniser og alskens påfunn. La oss slå det fast: opera er opera og konsert er konsert. I går opplevde vi en konsertframførelse av en opera. Dermed ble vi berøvet for dramaet, suggesjonen, fortryllelsen - men også kostymene, dekorasjonen, farvene og livet. Men det som sto igjen var sterkt nok: Verdis musikk, praktfull sang og et fremragende orkester. Det fikk oss til å bli varme og glade for en opplevelse som ga oss styrke til å møte det mistrøstige vinterværet utenfor konserthuset. Oslo-filharmonien ble nesten borte midt oppe i alle vellyden i går. Store og joviale Nello Santi kom rett fra Metropolitan-operaen i New York hvor han har ledet forestillingene med Rigoletto. Han regnes som en av de fremste Verdi-spesialister i verden i dag. Og dette fikk vi syn for: uten hjelp av partitur dirigerte han den nesten tre timer langte operaen. Han kom rett fra New York på mandag og startet prøven - uten noter! Alt satt inne i hodet på ham. Han er en av de få dirigenter som har Luisa Miller på sitt repertoar. Men det er ti år siden han gjorde den og da blir det ikke bare imponerende. Fenomenalt må være den rette karakteristikken selv om man skal være forsiktig med den slags ord i den slik seriøs sammenheng. Det klang stort og vakkert. Her var det Verdi for alle pengene, en praktfull musikk, ypperlige sangpartier og ikke minst klangfulle partier for kor. Merkelig at denne operaen fra 1849 har blitt liggende uspilt i Norge til nå! De to hovedpersonene, Adriana Marfisi og Mauricio Graziani, sang seg rett inn i hjertene våre. Kanskje en noe forsiktig åpning, men de to var praktfulle når dramaet tetnet seg til mot slutten. Dette er en opera som fra Verdis hånd er skrevet slik at det skal kunne gis applaus etter hvert større sangnummer. Hvilket det fortjent ble! Men de var ikke alene. Her var sterke prestasjoner over hele linjen, og konserthusets uforutsigelige akustikk til tross: dette var praktfullt. Særlig merket vi oss bass-sangeren Paolo Battlaglia. Men også Randi Stene og Tuva Semmingsen framhevet seg, førstnevnte med stor stemmeklang. Dermed ikke noe negativt om de øvrige, Günter von Kannen og Robert Hyman. Oslo har nå markert Verdi gjennom Operaens store og spudlende oppsetning av Falstaff. I går sluttet Oslo-filharmonien seg til med en fremranede framføring av Luisa Miller. Viva Verdi! |
||
|
Kjell Moe
|
|||
