Han turnerte denne symfonien på en mer enn overbevisende måte. Riktignok savnet vi et sterkere dramatisk grep om førstesatsen, men i den langsomme tredjesatsen fikk han roet det ned og derfra og inn ble det en riktig nytelse. Han mestret å få fram og spille ut den fine klangen som gjerne kan oppstå med dette orkesteret i dets møte med Sjostakovitsj.
Nå er dette et verk som Oslo-filharmonien begynner å få et godt grep om, noe en tidligere CD-innspilling for EMI kan dokumentere. Denne framføringen sto heller ikke noe tilbake for hva vi har hørt av dem tidligere.
Symfonien ble urframført i 1937 etter at komponisten i noen år hadde fått massiv kritikk fra styresmaktene og partiet i Sovjet for sin 'borgerlige formalisme'. Men denne symfonien gjorde umiddelbar suksess og er vel også i dag det Sjostakovitsj-verket som er mest framført.
Som innledning på kveldens konsert fikk vi et fem år gammelt verk av komponisten fra Orknøyene, Peter Maxwell Davies, Mavis in Las Vegas. Nesten på grensen til lettmusikk inneholdt dette verket fragmenter av foxtrott-rymer og storbandsjazz.
Geir Henning Braaten var solist i Olav Anton Thommessens Makrofantasi over Griegs a-moll konsert. Et verk som er ment å utfordre - kanskje også provosere? - de som mentalt lukker ørene for alt nytt. Det var kjente toner i pling-plong form. Kanskje drar Thommessen sine poenger noe langt ut enkelte ganger, men han savner ikke humoristiske poeng.
