 |
 |
 |
 |
|
|||
Full klaff i Alpene |
|||
|
Se også
|
Mariss Jansons var på plass igjen i Oslo Konserthus i går, og markerte dermed innledningen på en sesong som formelt vil bli hans avskjedssesong etter mer enn tyve år som sjefsdirigent i Oslo. Oslo-filharmonien skal i slutten av måneden på gjestespill til Luzern og Riga. Disse to ukers konserter er forberedelser til denne turneen. Til dette gjestespillet har de valgt et program som viser orkester og dirigent fra sin beste og mest imponerende side. Richard Strauss store symfoniske tonedikt fra de første desenniene i forrige århundre er et verk de tidligere satte Salzburg på ende med. Og neste uke blir det Mahler. Det ble et gledens gjensyn med mesterdirigenten for et fullsatt Konserthus. Den sympatiske førstefiolinisten fra Berliner-filharmonikerne Kolja Blacher, var solist i Alban Bergs fiolinkonsert. I Luzerne vil han erstattes av Anne-Sophie Mutter. Men her i Oslo overbeviste han sterkt i en tolking som var klar, usentimental og saklig. Sånn sett sto dette utmerket til orkesteret og Mariss Jansons' forståelse. Rensket for enhver antydning til overfølsomhet ga heller ikke konserten noe rom for solistisk briljering, og dette likte vi. Alpesymfonien er rene paradeverket for orkester og dirigent, og det er ikke mer enn to sesonger siden det sist ble framført i Konserthuset. I dette veldige verket er orkester og dirigent bokstavelig talt hjemme. Det er musikk som lett kan invitere til parodi hvis man tar det for bokstavelig, som flere av Richard Strauss' siste symfoniske dikt. Men her holdt man stien ren. Riktignok fornemmet vi opp- og nedstigingen - klatringen opp mot tindene, gress-slettene, bjellene fra beitende husdyr, det veldige utsynet og panoramaet og ikke minst den overraskende stormen på nedturen, men de Richard Strauss'ske overtydelighetene til tross: dette er musikk som framstår med symfonisk tyngde slik den ble framført i går. Der andre orkestre og dirigenter kan gå i fellen med å bli altfor bokstavelige og naturbeskrivende steg dette tre kvarters verket fram for oss med en symfonisk forståelse. Tross fristelsene: vi ble knapt invitert inn i det blomsterduftende fjell-landskapet. Snarere fikk vi en musikalsk helhetsopplevelse som ga en langt større opplevelse. Dette verket kan knapt oppsummere epoken Mariss Jansons / Oslo-filharmonien på noen bedre måte. Her fikk man anledning til å prøve det aller største symfoniske apparatet, vindmaskiner og donner'ske tordenplater inkludert, og fikk vist seg fram i all sin tyngde. Dette behersker de! Imponerende. Et overveiende ungdommelig publikum ga til fulle utløp for sin begeistring ved å klappe fram Mariss Jansons gang på gang. Ros for en gangs skyld til Oslo Konserthus: ventilasjonen var forfriskende kjølig i sommervarmen. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
