 |
 |
 |
 |
|
|||
Ultima: åpning |
|||
|
Musikk av Henze omtalt i Kulturspeilet: - Undine - ballettmusikk
|
Det ble en verdig åpning av årets ULTIMA-festival i går. For den klanen som kan sies å sette pris på samtidsmusikk og det som rører seg i tiden har vokst atskillig i bredde. Ikke minst et nesten fullpakket Konserthus viste det. Her var selveste Leif Ove Andsnes i sin eneste opptreden i hjemlandet denne sesongen - bare det en internasjonal begivenhet i seg selv. Her var kronprinsesse Märtha som holdt en svært velformulert åpningstale uten innslag av selvfølgeligheter, og her var ikke minst 75-årige Hans Werner Henze in persona som ikke unnsto seg for høylydte bravorop før dirigent Rolf Gupta hadde fått igjen pusten etter framføringen og ellers fikk vist seg som en person som ikke alltid følger konvensjonene. Det var lite pling-plong over Ultima-festivalens åpningskonsert i Konserthuset i Oslo. Det gode borgerskap hadde ikke behøvd å frykte voldtekt på sin treklang i E-dur når Leif Ove Andsnes tok i solistpartiet i Lutoslawskis klaverkonsert fra 1988. - En konsert i den gamle stilen, sier solisten til Dagbladet og antyder dermed at om noen få år vil denne konserten kanskje bli like kjent og spilt som noen av de 'store' klassiske konsertene. Kan vi også være så frekke å påstå at Prokofievs mer enn femti år eldre konserter inneholder langt mer av fryktete akkorder og bisarre grep? Lutoslavski som de siste årene av sitt liv var delvis bosatt i Norge og ofte var å se på Oslo-filharmoniens konserter, har et rykte på seg for å skrive musikk som ikke alltid er den letteste å tilegne seg. Men i denne konserten har han vært svært moderat. Selv med dynamiske element i klaveret som lød som reneste staccato-skudd i enkelte partier. Hans Werner Hense er årets festival-komponist. Med tanke på all den ære som er blitt ham til del i Tyskland - og verden forøvrig - i forbindelse med hans 75-års jubileum er det merkelig at han har fått lov til å seile forbi i så relativt ubemerket ro her hjemme. Han har en mengde operaer på samvittigheten foruten ti symfonier og er mye framført i Tyskland. Det er en sjebnens ironi at han i Norge framstår som festivalkomponist i tider som dette, og dermed understrekes også intellektuelles ansvar og mot i en vanskelig internasjonal situasjon. Henze har i perioder vendt Tyskland ryggen, først og fremst pga. represaliene og forfølgelsene mot opposisjonelle og venstreaktivister. På 50-tallet bosatte han seg i Italia og nektet i mange år for at hans musikk i det hele tatt skulle framføres i Tyskland. Siden dro han til Cuba, men er nå kommet tilbake til sitt hjemland. Hans sjette symfoni tilegnet han Cuba som en slags 'revolusjonssymfoni', men han var selv misfornøyd med resultatet som kanskje ikke slo like godt an som meningsfelle Luigi Nonos verk. Han er et av de aller største komponistnavnene noengang i Tyskland og kan trygt nevnes ved siden av de aller største. Den syvende symfonien (1984) bærer påvirkning av Beethoven, sier han selv. En tradisjonelle symfoni, tysk og tradisjonell klassisk, for å bruke hans ord, men med mange partier hvor vi hører sorgen og hvor han maler opp en visjon av 'en kald og taus verden - blottet for menneskelig lys'. Hans programforklaringer kan kanskje leses som et håp for et bedre og fornyet Tyskland, symfonien ble også skrevet for Berliner-filharmonikerne og komponisten hadde på dette tidspunkt gitt opp sin boikott av Tyskland. Symfonien gjorde et mektig inntrykk i all sin renskårethet, fri for effekter og billige frierier. Som innledningsnummer hørte vi Peter Tornquists Acalanto fra tidlig 90-tall, et verk som allerede har oppnådd å bli framført i flere internasjonale sammenhenger. Den svenskfødte nestformannen i Norsk Komponistforening har skrevet musikk som nærmest beveger seg i bølgeform og gjorde med dette verket sitt til å slå fast linjen i en slik festival som dette: fra det internasjonale til det vi kan by på her hjemme av det beste som rører seg i tiden. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
