|
Av og til er de gamle damene i Konserthuset elskverdig treffende
i sine uskyldige bemerkninger. Denne gangen var det ingen Andsnes - 'hva heter den unge mannen? - men den engelske dirigenten Roger Norrington, som fikk sitt påskrevet i garderoben: 'Han heter da virkelig Nottington!'
For å være ærlig, han er en dirigent som opplagt kan sitt håndtverk.
Han er dyktig, grundig og streker ut musikken til minste detalj.
Ingen skal klage på at han er en dirigent som ikke kan sin jobb.
Noen ny Kaplan-skandale var vi forskånet for.
Men sine oppgaver i Berlin, Paris, San Francisco og Salzburg til
tross: han er engelsk, tørr og kjedelig inntil fingerspissene.
Han evner ikke å fargelegge musikken, få inn følelser og spenning
i tonene. Han utfører sin dirigentgjerning på en opplagt dyktig
måte - men hva så?
Nå hadde han valgt Schumanns C-dur symfoni som åpningsnummer -
og da får man hva det er fra en komponist som ikke har skaffet
seg noe navn for ettertiden ved å skrive symfonier. Schumann er
knapt noen holdeplass mellom Beethoven og Brahms og for å være
ærlig, dette engasjerte ikke.
Roger Norrington har skaffet seg et stort navn, først hjemme, siden internasjonalt,
ved å være en fremragende foregangsmann for den såkalte historisk korrekte framførelsespraksis. Dette førte til at han er blitt adlet - som en de få britiske
dirigenter i sin generasjon. Ser vi på det han framfører er det
mest Mozart som det gjennomgående er for hans opptredener med
Berlin-filharmonikerne, Wiener-filharmonikerne og Concertgebouworkesteret - ved statsoperaen i Wien står han gjennom årene for dirigeringen
av oppføringer av Tryllefløyten. Det slumper til litt Mahler av og til som i Frankfurt i 1998
og senest i London nå i oktober. At han beveger seg i retning
av senromantikken og litt utover det (Alban Berg) ser vi de siste
årene.
Derfor blir det mere luft under vingene når han tar fatt i Elgars
mektige første symfoni. Viktoriansk og majestetisk brer denne
musikken seg ut og vi skulle inderlig ønske at vi hadde en dirigent
som våget å gi mere luft for følelser og engasjement.
Men det var bra nok. Og for de som setter pris på musikk som er
tilberedt på en analytisk, korrekt og grundig måte, var dette
sikkert en stor opplevelse. Vi andre hadde våre lange øyeblikk
før pause og opplevde stor musikk etterpå.
For at Elgar skriver høyreist musikk, historisk korekt framført
eller ikke, er det ingen tvil om. |
