|
Faktisk er personen bakom buskas og filler ganske utadvendt og
triviell - stikk i strid med den imagen plateselskapet, les: de
økonomiske krefter, bygger opp rundt ham. For en pengemaskin er
han - det finnes ingen som kaller seg seriøs komponist i dag som
selger CD'er i så høyt antall som han - av nyskrevet musikk.
Arvo Pärt er et fenomen. Uansett hvordan man snur og vender på det, er
det meste ikke til å forstå. Han skriver absolutt ikke modernistisk
musikk, tonegangene er mer lik ortodoks eller det vi kan tenke
oss er før-gregorianske hymner. Verkene er ofte umåtelig lange
- og til grensen repeterende kjedelige. Ofte det samme to-tones
intervallet om og om igjen.
Så legger han seg derfor åpen for kritikerne og kjennerne. Påstanden
om spekulativ enkelhet følger ham.
Kulturspeilet presenterer Arvo Pärt - og den nye CD'en som i disse dager er presentert på ECM.
Pärt-dyrkelsen:
en fortidskomponists plassering i nåtiden
Det hele har etterhvert tatt alldeles av: London har hatt sin
Pärtfestival, svenskene arrangerte sin festival i Stockholm sist
høst, og her hjemme ble han hentet fra Hamburg av Rikskonsertene
for å bivåne en konsert i Aulaen forrige vinter.
Dette besøket husker vi ennå: stressete arrangører som voktet
guru'en som en kunstskatt. Ingen skulle få lov til å nærme seg
ham, snakke med ham, stille ham spørsmål. Man skulle få lov til
å oppholde seg i hans umiddelbare nærhet, men det ble understreket
at forutsetningen for at han kom til Norge var at han ikke skulle
gi noe intervju!
Selvfølgelig snakker Pärt med pressen, selv om han understreker at det er musikken han
skaper som er hans budskap. Og han liker ikke å snakke om hva
han holder på med, komposisjoner han har ideer om, ting han skal
fullføre. Dette ødelegger inspirasjonen, i følge ham selv. Når
verket er ferdig, ønsker han at dette skal representere ham, fortelle
verden hva han mener.
- Jeg snakker gjennom min musikk, sier han.
Til Grammophone avslører han at når den kreative prosessen står
på som verst, søker han tilflukt i potetskrelling. Det pärt'ske
hushold har alltid stående noen bøtter klar til bruk...
Selvfølgelig fikk vi både hilst på, trykket ham i hånden og vekslet
ord med den antatte livsfjerne og utilgjengelige kulkomponisten
ved hans Norges-besøk. Han ga et langt annet inntrykk enn slik
plateselskap og arrangører fremstiller ham: som en hyggelig selvironisk
type, om enn av noe beskjedent anlagt natur.
Det er selvfølgelig bevisst at ECM har valgt å profilere Pärt slik de gjør - som en komponist tilpasset stillheten, som den
grublende mystiker som søker bakover i århundrene.
ECM's Pärt-utgivelser var først i trenden av interesse for religiøs nyenkel
musikk. Han lå langt foran den meditative og religiøse bølgen
som kuliminerte i 1994 med at Gorecki's Auschwitz-symfoni og gregoriansk sang med spanske munker føk rett til topps
på listene - alle kategorier medregnet.
En rad samtidskomponister med nyreligiøs enkelhet i tonespråket
har trådt fram. Britenes John Tavener er én av dem. I likhet med Pärt bekjenner han seg til den ortodokse kirken, og søker å gi uttrykk
for sin relgiøse overbevisning gjennom musikken.
Det spesielle med Pärts musikk er hans bruk av stillhet som dynamisk element. Han stiller
krav til oss om å lytte, ikke bare høre musikken. På den måten
tvinges vi inn i en meditativ verden hvor lite beveger seg - og
hvor vi ikke kan ane hverken noen logisk begynnelse eller slutt.
De enkle strofene som Fratres eksempelvis er bygget over, gjentar seg i den nesten halvannen
times Johannes-pasjonen - nesten ingen ting skjer.
Her er ingen enkle Haydn-treklanger, muntre Mozart-snutter eller
spretne bitonaliteter à la Sjostakovitsj. Det er i stedet musikk
som stemmer sinnet til ro, til å lytte og søke.
Det som gir næring til påstanden om spekulativ musikk er hans
overdrevne bruk av gammel-bysantinske klanger. Eller rettere:
hans tilpasning til slik musikk som han presenterer som sin egen.
Pärt stiller seg åpen for mistanken om at det hele kanskje bare er
en gimmick, et tidsfenomen som om noen år vil være glemt. I samme
kategori som de spanske munkene og Jan Garbarek, kanskje.
Det gir ikke musikken mere kraft - som en John Tavener gjør i England og Lasse Thoresen her hjemme - at man forener musikalsk uttrykk med religiøs søking
i ortodoks kristendom eller ba'haï-religion. Men i vår tid har
det vist seg at alt er mulig - og de kjøpende CD-massene sluker
rått tyve år gamle dårlige innspillinger av munkers årtusenårgamle
morgenbønner.
Arvo Pärt og Jan Garbarek tilhører hvert sitt ytterpunkt i denne bølgen. Men begge har
som utgangspunkt at de skaper noe nytt. Og det kan neppe sies
om de spanske munkene.
Arvo Pärt
- komponisten
Han vokste opp i Estland, studerte komposisjon, skrev musikk påvirket
av vestlig serialisme og opplevde at musikken hans knapt ble lagt
merke til og i hvert fall ikke fremført.
Musikklivet i Estland var som all annen kultur bak jernteppet
underlagt strenge bestemmelser. Kommunistpartiets innsatte kommissærer
i komponistforeningen var satt til å styre den nødvendige selvsensur.
Her bestemte man ikke bare om et verk skulle fremføres, men også
om det hadde livets rett, det forekom at komposisjoner ble destruert.
Når det i tillegg også gjaldt spørsmål om å kunne leve av sine
evner som tonekunstner, gjaldt ikke bare den politiske korrektheten:
pampene i komponistforeningen satt selvfølgelig med hånd og hanske
over muligheten til utdannelse, stipend og oppdrag.
Pärt trampet i baret. Først og fremst var hans musikk 'umulig', vestlig
dekadent og modernistisk. Dernest forsøkte han å skrive religiøst
påvirket musikk, som kanskje var en ennå større synd. Som komponist
var han ikke mye verdt, han måtte livberge seg som tekniker og
musikklegger til film og radio.
Men fra disse 15 årene stammer en rik produksjon. En mengde av
disse verkene - som innbefatter blant annet tre symfonier - er
de siste årene blitt tilgjengelige på CD'er (ikke på ECM).
Komposisjonene fra årene 1960-75 viser selvfølgelig en helt annen
Pärt enn den vi kjenner gjennom ECM. Modernistisk, nesten brutal musikk
(i hvert fall sammenliknet med hva som kom til å komme) holdt
i en overveiende seriell stil.
Likevel smyger det seg inn antydninger om hvilken vei han kom
til å bevege seg inn på: Bruk av tidligere komponisters musikk,
nytolket og lagt inn i egen struktur - en teknikk Sofia Gubaidulina så mesterlig har anvendt i sin fiolinkonsert Offertorium.
Det skapte opplagt et stilbrudd og kanskje også et troverdighetsproblem.
For koraler av Bach eller søte Tsjaikovskij-snutter er ikke bestandig
den mest heldige avslutningen på dynamiske orkesterclustre.
På begynnelsen av 70-tallet blir det stille fra komponisten Pärt. I 1977 bosetter han seg i Hamburg. Her blir han kjent med Alfred Schnittke, Russlands dominerende komponistpersonlighet etter Sjostakovitsj. Schnittke medvirket som pianist på hans første ECM-CD: Tabula Rasa.
Etter noen års pause komponerer Pärt musikk i ny-gammel stil. Han henter inspirasjon fra bysantinsk-ortodoks
musikk, opp til tusen år gamle toneganger. Gjennom dette får han
også eksponert sin religiøse mystisme og meisler ut et image som
en innadvendt grublende søker.
Også hans fremtoning forsterker dette: langt profetskjegg (som
blir lenger i takt med suksessene) og øyne som er fokusert på
noe som må ligge langt bortenfor evigheten.
Han kaller sin nye musikk tintinnabulum: like ren og enkelt som små klokker.
Alt overveiende religiøse musikk kommer nå ut: pasjoner, messer,
bønner. Kanskje utenom svennestykket Fratres (som nå må foreligger i snart over ti versjoner!) og et orkestralt
stykke han skrev til minne om Benjamin Britten ved hans død.
Fra og med Tabula Rasa-utgivelsen i 1984 utviklet det seg til å bli et langsomt smell
i musikkverdenen. Pärt var i ferd med å etablere seg som en av samtidens mest interessante
komponister.
Med Johannes-pasjonen gitt ut i 1988 fører Pärt oss inn i en verden hvor det fysisk hørbare dempes ned. Nå tvinges
vi til å oppleve stillheten, intervallene og overtonene. De lange
pausene i musikken blir et element i seg selv.
Pärt har funnet vei inn i kirkene. I påskehøytiden er det svært vanlig
å høre hans musikk, også her hjemme. Gradvis har hans omdømme
vokst til betydelige dimensjoner. Men fremdeles, og kanskje på
grunn av hans selvpålagte beskjedenhet, tilhører han rekken av
mer eller mindre ukjente. Pärt er og blir et særfenomen, noe for
de helt spesielle.
Pärt på CD
Man kan trygt kalle ECM-selskapets Pärt-CD'er som de 'offisielle'. Helt siden han på begynnelsen av 80-tallet
fikk den riktig store internasjonale berømmelsen med Tabula Rasa, er det Manfred Eicher og hans selskap som forsiktig har loset fram hans nye komposisjoner
i riktig smakfulle innspillinger.
Så å si alt komponisten har gjort av betydningsfulle ting i sitt
'andre liv' (etter 1975) er presentert på ECM.
Pärt har utvilsomt vært en av ECM-selskapets viktigste profiler de
siste ti årene - foruten å representere en betydelig pengemaskin,
som bare Jan Garbarek kan vise maken til. Pärts (og Garbareks) suksesser har ført til at selskapet har vært
i stand til å satse på betydelige mengder innspillinger i grenselandet
ny musikk - jazz - etnisk, det vil si: former hvor klassifisering
forbyr seg selv.
Topp-punktet var den grensesprengende CD'en med Garbarek og Hilliard Ensemblet (Officium) for to år siden.
Fratres (i to versjoner) og Cantus (til minne om Benjamin Britten) er med på Tabula Rasa-CD'en som kom i 1984. Hvis det ikke var for at navn som Gidon Kremer og Keith Jarrett foruten Alfred Schnittke og Berliner-filharmonikernes cellister medvirket, ville den sikkert ha fristet en noenlunde
ubemerket tilværelse på CD.markedet.
I 1987 kom Arbos, den første CD'en hvor Hilliard-Ensemblet gikk inn i den særpregete fusjonen med Pärts musikk. Hovedverket på denne utgivelsen er Stabat Mater.
Året etter kommer CD'en med hans hovedverk Johannes-pasjonen, 80 minutter nesten evig repeterende toneganger over den samme
minimalistiske strukturen. Lite beveger seg, de samme enkle forbindelsene
gjentas og gjentas.
1991 slippes Miserere-CD'en, av mange holdt som den beste av samtlige ECM-innspillinger.
Nå er det vanskelig å unngå å legge merke til ham, selv om tilgjengeligheten
til hans musikk - lange verk - for mange fremdeles synes vanskelig.
To år etter kommer Te Deum, hvor Hilliard Ensemble tar seg 'fri'. CD'en som på langt nær har samme kvaliteter som
sin forgjenger, toppet klassiske bestselgerlister i månedsvis.
I kjølvannet av ECM-suksessen har også andre plateselskap kastet
seg over bølgen Arvo Pärt. En rekke mindre verk som han har skrevet
etter 1975 finnes tilgjengelig på diverse merker.
Av interessante ting fra hans produksjon før 1975, vil vi spesielt
fremheve BIS-innspillingen av hans tre symfonier og cellokonserten
med landsmannen Neeme Järvi som dirigent. Også Chandos lar Neeme Järvi presentere hans orkestermusikk på en utmerket innspilling med
blant annet Collage sur B-A-C-H.
Den nye:
Litany CD'en
Når vår tids kanskje fremste kultkomponist lanserer en CD med
nyskrevet musikk, er dette ingen liten begivenhet. Faktisk kan
man ane en viss vibrering som i hine dager når en ny Beatles-skive
lå fersk i hyllene.
Musikkpressen er i disse dager full av stoff om den nye CD'en.
Den alminnelige interesserte vil ikke unngå å støte på navnet
Pärt.
Litany er den sjette 'offisielle' i rekken av ECM-utgivelser. Den inneholder
tre verk, alle fra 1994-95: Litany, Psalom og Trisagion.
Det første er et vokal- og instrumentalverk som inntar størsteparten
av CD'en. Det bærer undertittelen Prayers of St. John Chrystostom for each hour of the day and night.
Nettopp en slik tittel bidrar til å stille spørsmål ved mannens
seriøsitet: mener han dette eller er det rett og slett en gimmick
for å ri på den nyreligiøse bølgen?
Det er ingen ringere enn Hilliard-ensemblet som fronter vokalpartiet av Pärts musikk. La det være sagt: Om det skyldes Hilliard-guttenes usedvanlig presise og beherskete stemmeklang, eller
om det er det magiske ved komponistens musikk som slår ut: like
himmelsk vakkert låter det.
Nesten for vakkert, vil noen si. Det finnes nok av respektable
musikk-kjennere som igjen vil mene at han beveger seg på grensen
til det spekulative, kanskje over.
De to kortere orkesterverkene - Psalom og Trisagion - som avslutter CD'en, virker fattige i uttrykket etter den voldsomme
utladningen og den utvilsomme skjønnheten som Pärts musikk og Hilliard-ensemblet skaper i fellesskap. Men orkesterstykkene
står utmerket på egne ben og representerer den samme nyenkelheten
og 'stillhet' som Pärts øvrige komposisjoner.
Et godt råd bare: lytt til dem isolert fra Litany. Inntrykkene fra den vokale klangverdenen på hovedverket på CD'en
har lett for overskygge den orkestrale finklangen i disse to stykkene.
Tönu Kaljuste leder det estniske filharmoniske kammerkoret - som vi opplevde
her hjemme i fjor vinter - og Tallinn Kammer Orkester på Litany. Det er intet å utsette på deres forståelse for Pärts musikk.
Kommunikasjonen mellom kor, dirigent og komponist er absolutt
til stede, slik vi også opplevde det i Aulaen.
Den nye CD'en har en alvorlig svakhet: den er for kort. Knappe
45 minutter er ikke en CD verdig. Det ville utvilsomt være plass
for nok en utgave av en til nå ikke hørt versjon av Fratres (det må vel snart finnes over ti versjoner av den?).
Men når det er sagt, er dette Pärt slik vi vil ha ham: nydelig, sakte, stille. De som fra før setter
åris på Pärts musikk, vil ikke bli skuffet denne gangen heller. Og han vil
utvilsomt skaffe seg nye beundrere med denne utgivelsen.
Enten liker man Pärt eller så liker man ham ikke. De som likte Jan Garbareks nytilpassete tolkninger av tidligmusikk, vil også finne seg
hjemme i Arvo Pärt. Officium-prosjektet kan være en døråpner for de som ikke er kjent med
denne 60-årige estiske nåtidskomponisten.
Et bekjentskap er vel verdt: Det var Pärt som i sin tid startet bølgen med å nykomponere gammel musikk.
Og om han ikke akkurat lider av påtrengende trang til å fornye
seg på sin nye CD, er det musikk slik vi liker å høre fra hans
side: vakkert, innadvendt, reflekterende og tenkende. Pent ivaretatt
av ypperlige musikalske krefter og med ECM's ypperlige akustikk
i tonebildet.
|
