Dokumentasjonswebside om Eystein Eggen, Gutten fra Gimle.


Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.



Oppdatert 04.12.07

 For å bla seg gjennom sidene i denne dokumentasjon klikk nederst på hver side for den neste osv

Scroll ned dette er en lang side

 

 

Postkort til Norges jubileum i 1914

Postkort til Norges jubileum i 1914

"Tiden Tegn" kunngjør på sin førsteside at fascistene har tatt makten i Italia etter sin "marsj mot Roma". TT 30.10.1922

Italiensk plakat for den tredje nasjonale fascistkongressen november 1921 i Roma. Kongressen gjorde den fascistiske bevegelsen til et parti på
høyresiden. Partiet dannet en uniformert milits og har på bildet rukket å iføre seg den sorte luen. I venstre hånd "fasces", en øks i risknippe. Det
var et øvrighetssymbol i det gamle Roma, som nå ble tatt opp igjen. I høyre hånd dolken, et annet hovedsymbol i italiensk fascisme. Hva hodeskallen på
det italienske flagget skal bety, tør ikke Eystein Eggen uttale seg om, men bildet får ham til å minnes den gang hans onkel forfatteren Arnljot Eggen
fløy på ham med brødkniven (lenke til side 86).

Året etter: En gruppe italienske fascister fra Toscana på kongress i Napoli før marsjen mot Roma. Bemerk damen med dolken. I anledning marsjen hadde
avisen Tidens Tegn en kort reportasje fra en egen oppladingsleir for fascistiske kvinner.

Italienske fascistiske plakat fra like etter marsjen mot Roma. "Hva har reddet Italia?" spør plakaten. Svaret er naturligvis "Fascismen!", slik det
også fremgår av tegningen: Stakkars Italia holder på å drukne i syndfloden fra den russiske revolusjon, men blir berget av den svømmedyktige fascist.

Til høyre under de italienske fascisters slagord nummer én: "A noi!", kom til oss! (Se også side 66, lenke )

"Tiden tegn" fjorten dager etter marsjen mot Roma: Forfatteren Nils Kjær om fascistlederen Benito Mussolini. Tidens Tegn lørdag 11. november 1922.
Lørdagsnummeret av TT hadde mye utdypende kulturstoff. Avisen prøvde å ta tidens puls. Nils Kjær var på denne tiden mest kjent for skuespillet "Det
lykkelige valg". Det folk husket best fra premieren på Nationaltheateret i 1913, var Fridtjof Nansens latterbrøl over harselasen over streberisk
forsiktige stortingspolitikere, ja, replikken "På Stortinget, Lavinia, der er det godt å sitte", ble rene ordtaket.

Den samme tone er tydelig på "Tidens tegn" sin førsteside etter at regjeringen Lykke tiltrådte 3. mars 1926. Selv om det skal godt gjøres å
kalle regjeringen Lykke for radikal (lenke til side 113). Bemerk tilføyelsen under avislogoen: "Tidens Tegn" hadde på dette tidspunkt slukt både venstres
gamle storavis "Verdens gang" samt steingamle "Norske Intelligenssedler", så dette var ingen obskur høyreradikal blekke. Det var Norges nest største
avis. Bare Aftenposten var større.

Norsk Biografisk Leksikon, NBL, om statsminister Ivar Lykke og hans bakgrunn i slekten Skogstad fra Kvikne. Artikkel skrevet i 1938 av den nordenfjeldske
slektshistoriker Olaus Schmidt (lenke til Eystein Eggens farfar om samme emne, side 87 ). Dette er gamle NBL fra mellomkrigstiden. Det var noe annet
enn at Jan Erik Vold skriver om Kjell Heggelund og omvendt, som i det nye makkverk (lenke til side 105 )

Førstesiden av "Tidens Tegn" på lørdagen etter regjeringen Lykkes tiltredelse: et berg av små, streberiske stortingsmenn klatrer oppover. Over
dem alle store høvding Fridtjof Nansen oppe i sagaskyene. Overskriften "Gaar til sin gjerning..." er fra Henrik Ibsens "Kongsemnerne", det er
baglerbispen som bannlyser Norge til evig kiv og borgerkrig.

Årsaken til at "Tiden Tegn" var så parlamentarisk desillusjonert, går greitt fram av avisens førsteside samme morgen som ministeriet Lykke ble dannet:
Avisen er talerør for kretser som heller ville ha en nasjonal samlingsregjering under Nansens ledelse. Denne nasjonal samlingsregjering
skulle la næringslivet rå seg selv. "Vi har ham," konkluderer forfatteren Johan Bojer under overskriften "Nansen": "den dag han griper tøilene vil der
gaa et befrielsens suk over landet, og de fleste vil finde det selvsagt at tie stille og lyde...Fridtjof Nansen maa danne regjering."

"Den knappe tid har ikke tilladt os at rette henvendelser utenfor Oslo," sier avisen, med et visst unntak for datidens store næringslivsledere, later
det til. Hovedoppropets underskrivere: Eieren av Vulcan jernstøperi og mekaniske verksted i Oslo, Axel Ingvald Spone Amundsen. Juveler Arthur
David-Andersen. Formann i Kongelig norsk seilforening og styreformann i Store norske Spitsbergen Kulkompani på Svalbard (banksjef Einar Friis
Skogstad i styret, lenke til side 113), båtbyggeren Johan Anker, han var overhoffmesterinnens bror og hadde i 1916 ledet byggingen av polfareren
Roald Amundsens skute "Maud". Snekkermester A. Berger. Arkitekt Carl Berner, sønn av stortingspresident "Flagg-Berner", et berømt venstrenavn fra 1905,
junior tegnet Bøndernes hus i Oslo, Generalkonsul Richard Bjerke, bedre kjent som "Maleren til Bjerke". Generaldirektør og tidligere formann i Norsk
Arbeidsgiverforening Harald Bjerke, Nationaltheaterets sjef Bjørn Bjørnson ( bror av Erling Bjørnson, lenke til side 109 ).

Formann i sakførerforeningens hovedstyre, tidligere statsråd (1906-07) advokat Johan Bredal. Direktør i Hafslund, som han også stiftet, ordfører i
Den norske Creditbanks representantskap, Knud Ørn Bryn. Geologiprofessor og universitetsrektor fra 1909 Waldemar Brøgger. Oslos ordfører fra 1906,
høyesterettsadvokat Fredrik Moltke Bugge. Skipsreder Halfdan Ditlev-Simonsen. Grosserer Ingar Dobloug, medlem i Creditbankens
representantskap, senere formann i Kongelig norsk seilforening. Formann i fortidsminneforeningen, riksantikvar Harry Fett. Aftenpostens redaktør Frøis
Frøisland. Ærespresident i Nordmannsfobundet dr. med. Fredrik Georg Gade.

Banksjef i Kristiania Hypotek- og Realkreditkank, Gustav Emil Kamstrup Hegge. Formann i Den nationale Sudenterforening fra 1905, advokat Gustav
Adolf Lammers Heiberg. Den norske amerikalinjes direktør Gustav Henriksen. Advokat Hieronumus Heyerdahl, en energisk forretningsjurist (Kredittkassen),
senere kalt "rådhusets far". Direktør i Statens pensjonskasse, Ole Andor Hoel. Geologiprofessor og polfarer Olaf Holtedahl, advokat PA Holm,
universitetsrektor, professor Axel Holst (medisin, bestyrer av Hygienisk institutt). Direktør for Odda smelteverk Iver Hesselberg Høy, som to år
etter ble formann i De norske Exportnæringers Landsforbund. Trelasteksportøren, grosserer Hans Peter Fyhn Krag. Glassmester G.A. Larsen,
som senere ble betraktet som nasjonal veteran i partiet Nasjonal Samling, grunnet sine middealderskimrende glassarbeider. Den gamle sogneprest til
Trefoldighets menighet i Oslo, reserveoffiser fra 1864 og pressedebattveteran Carl Herman Lunde. Næringslivskometen Arne Meidell, som
28 år gammel ble sjef for Lileborg fabrikker (Blenda og Lano) i 1922 og raskt fikk en bråte næringslivsverv. Fabrikkeier Halfdan Magnus Mustad.
Forlagsbokhandler William Nygaard (lenke til side 71 og 113 ). Skipsreder Fred Olsen, sjømannen fra Hvitsten som skapte et verdensrederi. Skipsreder
Dagfinn Paust i Wilh. Wilhelmsen, i 1926 formann i Oslo rederforening. Professor Poul Edvard Poulsson (medisiner). Og Einar Friis Skogstads
etterfølger som adminstrerende direktør i Christiania bank og Kreditkasse, tidligere ekspedisjonssjef i Finansdepartementets finansavdeling,
bankdirektør Karl Adolf Georg Rasch, i 1926 formann i Oslo Handelskammer.

Oslo katedralskoles rektor Anton Henrik Ræder. Adminstrerende direktør i Storm & Bull, konsul for Uruguay, Thomas (Tom) Thomassen Schjeldrup,
tidligere formann i oversjøiske exportørers forening. Oslos postmester Jakob Marius Schøning, som i 1905 hadde vært handelsminister. Landets eneste
professor i strafferett, Jon Skeie fra Telemarken, senere kjent som en innbitt kritiker av rettsoppgjøret i 1945, Kommanderende admiral fra det
nasjonale kronår 1905, den djerve venstremann, flotiljefører Christian Sparre. Statsråd fra 1909,( sjef for Forsvarsdepartementet), general August
Geelmuyden Spørck. Stifter av firmaet "Stormbull", Storm & Bull, tidligere exportforeningsformann, generalkonsul Ole Johannes Storm, i sin ungdom
oppdagelsesreisende og imperialist i indre Brasil og Argentina. Tidligere handelsminister, advokat Birger Stuevold-Hansen ( sønn av gamle prost
Stuevold fra Tydal, se side 49 ).Tidligere justisminister, formannnn i Oslo Skytterlag, advokat Arne Sunde, forfatteren Bernt Lies svigersønn,.
Professor Sem Sæland, han ble to år etter Universitetes rektor. Tidligere stortingsmann Axel Andreas Thallaug fra Lillehammer, nå formnann i repskapet
i Norges bank. Redaktør Rolf Thommesen i Tidens tegn, han var kunsthistoriker og istemte sin far Ola T i at "en avis må ha en sjel". For
gamle Thommesen på Carl Johan i 1890 og flanører samme sted i 1922, se side 110 (lenke ).

Maleren Erik Werenskiold. Da EW døde tolv år etter, i 1938, brakte Tidens Tegn artikkelen "Hva Erik Werenskiolds lommebok gjemte". Jo, det var kun én
ting: Et håndskrevet brev fra Fridtjof Nansen til EW: Uten deg ville ikke Norge vært Norge. Mindre kunne ikke gjøre det, ettersom EW hadde brukt
Nansen som modell for Olav Trygvasson i sine snorretegninger. Tidens Tegn trykket brevet i faksimile.

Samt til slutt blant underskriverne: A/S Borregaards generaldirektør Hjalmar Wessel, det var Wessel som i 1917 hadde ledet hjemkjøpet av
Borregards eiendommmer.

Den mest portretterte høvding på førstesiden av Tidens Tegn da fascistene marsjerte mot Roma, var imidlertid hverken Mussolini eller Nansen. Det var
den avsatte tyske keiser Wilhelm 2, her 11. november 1922.

En norsk næringslivsavis med den avsatte tyske keiser som maskott? Etter en verdenskrig som amerikanerne under slagordet "Hang the Kaiser" fem år før
hadde hivd seg på ? Etter Eystein Eggens mening er det kun en forklaring mulig: Den nasjonale frigjøring av Norge hadde hatt de gamle norske
bondeslektene som rambukk. Senere kalte de seg "frisinnet" ( og var det også, i nasjonalkulturell betydning ). Men, som skrevet står i bygdeboka:
"De gamle renbygger var svært konservative". Mer om dette paradoks i Eystein Eggens bok "Gutten fra Gimle".

Venstres tre ganger statsminister, skipsreder Johan Ludwig Mowinckel på forsiden av lørdags Tidens Tegn ti år senere, høsten 1933. Lykke avløste
Mowinckel i 1926, men så kom M. tilbake igjen i 33, til TT's store ergrelse. Hva var galt med næringslivets JLH, skaperen av Den norske Amerikalinje?
Svaret gis i form av den russiske bjørn som med kommunismens røde stjerner, hammer, sigd og onde hensikter klatrer opp på den blåøyde parlamentarikers
taburett. Han, tribunen, han (De vet) med kappen på begge skuldre,skrev Hamsun om Mowinckel.

Derfor, nok en gang: det var denne avisen som den innbilte kommunist, forfatteren Arnljot Eggen, etter eget stolte utsagn debuterte i. Hadde det
vært noe som helst hold i de familiære utlegninger i hans motbok mot Eystein Eggens "Gutten fra Gimle" - "far min var venstremann og difor radikal
antifascist", skulle Arnljot Eggen ha valgt et mer passende organ.

side 115 side 117