Dokumentasjonswebside om Eystein Eggen, Gutten fra Gimle.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgtav bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøkerog for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgtav bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøkerog for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgtav bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøkerog for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgtav bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøkerog for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Oppdatert 05.09.07
For å bla seg gjennom sidene i denne dokumentasjon klikk nederst på hver side for den neste osv
Scroll ned dette er en lang side
Blikk ned i Ålen fra under Våttåsen, den gamle bygdevarden. Her møttes "Herdalsveien" fra øst med "Sømannsveien" fra Østerdalen. Like nedenfor bodde Svend Skårdal, landets første arbeiderpartiordfører (lenke til side 88)
"Härdalsveien" gikk langsetter Aursunden. Det var den eneste av de store innsjøene i Ålen som på 1600-tallet de facto ikke var matrikulert direkte
under Hov. Røros bergstad ble i 1644 anlagt midt i det gamle Ålen. Lensmannen i Ålen måtte ofte helt til Brekken eller Femunden i forretninger,
og den lange vei måtte de tilbakelegge enten ridende eller gående sommers dag.
Siste vers av Ålen bygdesang. Det var den som Eystein Eggen gikk og nynnet på en sommernatt på slutten av seksti-tallet, da han plutselig så noe komme
som et løpende avribbet fenalår ut av skumringen: Hans kjødelige onkel forfatteren Arnljot Eggen i truse og med hevet brødkniv. De vuggende toner
av kirkesanger Anders Reitan må ha blitt aldeles for meget for "karrig poesi" (overskrift på tidligere hovedanmeldelse av AE), som rakk å rispe opp
Eystein Eggens skjorte før Eystein ga sin onkel en beroligende karamell (lenke til side 86).
Ekspedisjonssjef Johs. Aanderaa i Det kongelige kirke- og kulturdepartementn hadde vært hovedgjesten på den lille sammkomsten, visstnok fordi Aanderaa
også var styreformann i nynorske Samlaget. Arnljot Eggen kom ut der. Onkel Arnljot hadde på forhånd understreket at ekspedisjonssjefen var en mektig
mann som holdt stipendier i sin hule hånd. "Han skriver i Edda," forklarte onkel Arnljot ekspedisjonssjefen, viste til oppmerksomheten omkring sin
25-årige nevø's studier om Knut Hamsun ( lenke til side 41 ) Det var i det gryende studentopprørs dager. AKP's forløper, SUF(ml), utpekte året etter
Eystein til leder for "Propagitten" på Blindern, sin Propaganda- og agitasjonsgruppe. Begrunnelse: "Der Eystein er, vil også studentene være."
Eystein Eggens inntrykk var at onkel Arnljot kun hadde vage forestillinger om hva som rørte seg blant de unge. Men onkel været at noe var i gjære.
Derfor gjaldt det for onkel å passe på, så at onkel ikke fortsatt ble stående "i skyggen". Der fortjente nemlig ikke Arnljot Eggen å stå, hadde
onkels ungdomskamerat Paal Brekke hevdet i Dagbladet to år før.
Året før hadde Eystein Eggen satt inn sin onkel Arnljots dikt "Furua" over en helside i Norges landbrukshøgskoles studentblad "Tuntreet", med svært
positiv presentasjon. Layouten var i kirkesanger Reitans ånd, som da Eystein senere redigerte "Senit", Senterpartiets tidsskrift for politikk og kultur. (lenke til side 37)
Ålen sentrum slik det så ut under krigen (bilde fra 1950), da tyskerne hver morgen heiste
hakekorsflagget ute på sletten til høyre (utenfor høyre billedkant ).
1: Lundbrua og Samvirkelaget med sine fulle hyller og fulle bestyrer ( unge Arnljot Eggen i sitt eggenske familie- og juledikt 1936, jfr.
klassekampepisoden ved lundbruen samme år ).
2: Baker Ludvig Lorenzen. Han var fra Tolga, der "NS liksom var litt sånn på moten", som PP Erlien formulerte det.(lenke til side 64 og 65 ). Samt
distriktslege Engeseth med søndagsreplikken "Det skjer meget i store byer" (lenke til side 80 )
3: Landhandler Eggens hus "Stenlund", der de begavede eggenguttene og vokste opp sammen med sin søster.
Et halvt århundre senere. Samvirkelag med slakteri har slukt sentrum. "Lyckliga gatan fins inte mer". Kun Per Hovs siste jorde holder stand.
Eggens landhandel ( brunt hus midt i bildet) er nedlagt og Gunnar Eggens svigersønn er på borgerlista til kommunevalget. Eystein Eggen den yngre
forsøkte forgjevs å få tak i fødselsdagsnotis med bilde av sin onkel kjøpmann Gunnar Eggen, som etter krigen overtok etter farfar. EE yngre
bladde gjennom "Arbeidets rett" og det som var igjen av "radikale Fjell-Ljom" på datoen for onkel Gunnars 50, 60, 70, 75 og 80 årsdag: kun
"ender och då" en liten linje. Det var muligens Gunnars datter, skoleinspektør på Hov ungdomsskole, Eva Eggen, som fikk ideen å invitere
Arnljot Eggen og "heile halve venstresida" til Arnljots bursdag, så at det eggenske geni igjen kunne flamme opp på hovsletten, som i de dager da farfar
skrev familien i senk med sine ukentlige epistler i "Fjell-Ljom", og dikteren Falkberget gjestet hans hus sammen med Adam Buvollen.
Hvordan var stemingen på familiekammerset da dagens Aftenpost kom? spurte Eystein sim fetter lyrikeren Jo Eggen angående bursdagen i 1993, da boken
"Gutten fra Gimle" fikk front og fire helsider forhåndsomtale i lørdagsnummeret (lenke til side 1). "Som i en grav. Gunnar var hvit i ansiktet".
Hovsletta 1910, sett fra dalens vestside. "Dem rennte på ski ned eggajalet" (bildets forgrunn, ned mot elven Gaula), forklarte Olaf Hov til sin frende
Eystein Eggen om da birkebeinerne i året 1206 kom med kongssønnen ned i Ålen; det var rent som om Olaf hadde kjent både Skjervald Skrukka og
Torkjell Barfrost personlig. Bortsett fra Hov skole på andre elvebredd midt på bildet: nedenstående kan ikke ha sett så veldig forskjellig ut i
birkebeinerenes dager. Eller da historikeren Gerhard Schøning i 1773 reiste gjennom dalen og ved synet av de store gravhaugene noterte at "her har bodd
store og mektige menn". Olaf Hov (f.1907) husker da de kjørte stein fra de siste gravfeltene, steinen var rund og glinsende, fortalte han. Før det var
gravhaugjordet så ulendt og kronglete at det ble kalt for "Krokan", noe som i tidens fylde gav navn til en liten gård og til den prominente NS-familien
Krog på Røros.
Birkebeinerne som Olaf Hov så dem for seg da de i 1206 rente på ski ned eggajalet. Det lille nurket ved berserkens bringe skulle bli den mektige
kong Håkon Håkonsson, som fikk drept både hertug Skule, Snorre Sturlasson og alle øvrige aristokrater som motsatte seg birkebeinerstaten. Men kongen
glemte heller aldri dem som hadde støttet ham da han var barn. Ålen gled ut av middelalderen som eneste bygd i Trøndelag der erkebebispen i Nidaros ikke
eide jord.
"Det må ha vært ei gammelnorsk lågadelsætt som holdt jorda så samla. Den ætta satt på Hov," skrev historieprofessoren og universitetsrektoren Jørn
Sandnes engang til sin gamle venn Eystein Eggen den yngre "Superrektor" Sandnes tok sin doktorgrad på trøndsk eiendomshistorie. Det kan og ha vært
til hjelp for å holde på et så digert eiendomskompleks som Hov hadde, dersom man ble backet av birkebeinerne. I sin historiske roman "Hov" lar Eystein
Eggen stamfaren være kong Sverres merkesmann, Bergsvein Lange. "Knyum, knyum, konungs lider, hardla, hardla, boande menn!" Slå, slå, kongsmenn,
hardt, hardt, bøndenes skare! Så lød de gamle birkebeineres feltrop.(lenke til side 28 og 29 , anmeldelser av boken).
Oppigard Hov med liene bak. Gjære = jordene, jfr. Gjersvollen i Ålens sidedal Hessdalen. Om slekten Lie, se side 53, 54 og 56 (lenke). Oppigard
Hov var tingsted, gjestgiveri og skyss-stasjon. Derfor ble Ålen arbeideforening stiftet der i 1850.
"Giv akt! Se Revolutionen lyser over Verden!" Opprop fra den moderne revolusjonære tiden etter 1918.
"Korleis greidde ho Ebba seg?" spurte forfatteren Edvard Hoem andpustent den 15. november 1993. Hoem stilte spørsmålet til Klassekampens redaktør Sigurd Allern. Grunnen til at Hoem var andpusten var at han skyndte seg slik. Forfatterforeningen fylte hundre år på denne dag. AKP-styret satt på det
hotellrom der foreningen i 1893 var blitt stiftet av den kjente ålbyggpatriot forfatteren Erik Lie ( for Lies begravelse mm, se sidene 56, 54 og 53 ). AKP'erne satt på det hotellrom der Den norske Forfatterforening på dagen for hundre år siden var blitt stiftet av den senere erklærte nasjonalsosialist Erik Lie. Sjelden har middelmådigheten vært bedre voktet. Hoem var jubileets toastmaster sammen med høyrekvinnen Ebba Haslund. Nå ville han Edvard gjerne høre hvorledes "ho Ebba" på dagens seminar hadde greidd den pålagte oppgave å stå fast på at Knut Hamsun hovedsakelig var samme reaksjonære svin som før og sable all opposisjon ned. Derfor var Edvard Hoem andpusten på forfatterforeningens hundreårsdag.
Så fikk Hoem øye på Eystein Eggen som akkurat da hadde stått og pratet med redaktør Allern. Det var i 68'er-tiden omtrent like mange helsider om
Eystein i Klassekampen som om samtlige bok-ml ellers, grunnet Eysteins breifrontarbeid på Landrukshøyskolen, som la det politiske grunnlag for at
Hoem senere kunne susse fru Lahnstein på lanken (lenke til side 37). Et politisk faktum som dog ikke hadde gjort synderlig inntrykk på onkel
Arnljots gutter. "Ja, eg skal lese boka di," sa Edvard høflig til Eystein, Hoem måtte likevel ha fått med seg at høstens bok "Gutten fra Gimle" på en
eller annen måte var politisk relatert til jubleumsdagens tema.
Nedenfor er utsnitt av referat av forfatteren Bernt Eggen i Ny Tid 19.11.1993 av hamsumseminaret på DnF's hundreårsdag. Overskrift: Ingen
skulptur og ingen tilgivelse for Knut Hamsun. "Sofaen brenn under ræva dykkar!" Ingress: "Utbrudd, angrep og pareringer tærte på surstoffet i en
fullpakket møtesal på Grand Hotel i Oslo da det litterære Norge nok en gang gikk i skyttergravene for og mot dikteren og landssvikeren Knut Hamsun".
Man skulle jo tro at forfatterforeningens ledelse på slik en stor dag skulle strekke frem forsoningenshånd, men den gang ei.
