Dokumentasjonswebside om Eystein Eggen, Gutten fra Gimle.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgtav bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøkerog for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgtav bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøkerog for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgtav bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøkerog for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgtav bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøkerog for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Oppdatert 20.08.08
For å bla seg gjennom sidene i denne dokumentasjon klikk nederst på hver side for den neste osv
Scroll ned dette er en lang side
Einar Ingvald Friis Skogstad (1913-1994) i amerikansk uniform før den allierte invasjonen i Normandie i 1944. Han er onkel til Eystein Eggens kone, Unni Friis Skogstad. Einar Ingvald kjørte en amerikansk tank i Normandie og fikk en granatsplint i beinet under landgangen. Han skrev seg senere for Einar Woodstead. Hans nevø Arthur M. Woodstead (1947-2006) var
sersjant i vietnamkrigen og er begravet på den nasjonale æreskirkegården i Arizona.
Forfatteren Arnljot Eggen i "Fjell-Ljom" 17.august 1945. Hele artikkelen på
side 48.
Ålen sentrum på 1950-tallet. Det er bare kommet til en syv, åtte hus siden krigen. I forgrunnen Lundbrua, der sammenstøtet mellom NS og lokale
proletære krefter skjedde under valgkampen i 1936, som vist på bildet under (lenke til side 80.) Klassekjemperne stod bokstavelig talt på
abeiderbevegelsens grunn, nemlig tomta til Ålen samvirkelag, som i tidens fylde kom til å sluke Eggens landhandel og hele hans slekt. For samme
strekning på 1920-tallet, se side 52 . Arnljot Eggens bannbulle mot tyskerjentene i augsut 1945, viste til "antallet av sorten på begge sider av
riksveien over en viss strekning". Det vil si strekningen fra Lundbrua, over hovssletten og til Ålen kirke i bakgrunnen.
En av de uthengte jentene var Arnljot Eggens søster. Hun bodde hjemme hos Arnljots far, landhandler Eystein Eggen den eldre. Det er det tredje huset
på høyre side fra Lundbrua. Huset er halvt skjult av løvet der det ligger helt ute i riksveien ( se bilde av selve huset på side 52). Arnljots søster
var lite hjemme. Hun lå oppe i den tyske forlegningen i Øverbygda. Det var mange tyskere i Eggens butikk, der landhandler Eggen i disse tider hadde
uvanlig god omsetning på sitt assortement av hygieniske artikler. Den røde låven rette over på venstre side av veien, tilhørte farfars gode nabo og
perlevenn, NS-varaordfører Per Hov. Han var far til Arnljot Eggens ungdomskjæreste Inga Hov.
Hus nummer tre etter Eggens landhandel, fortsatt på høyre side, er Hovlund pensjonat og poståpneri, bestyrt av poståpner Konrad Kirkbakk, fetter til Eystein Eggens mor og det øvrige hovsfolk ( se ungdomsbilde på side 49). Det var først og fremt kirkbakkjentene som Arnljot Eggen hengte ut. De var av de
peneste og stauteste jentene i bygda. Selv om foreldrene deres var bygdas ledende arbeiderpartifolk, var det ikke fritt for at hovsfolkets
tradisjonelt sterke tyskvennlighet flammet opp hos den yngre garde. Et halvt år før, oppunder jul 1944, hadde Arnljot Eggen skrevet en uvanlig pen
nekrolog over to av kirkbakkguttene som døde av tuberkolose. Nå gjaldt det for Arnljot Eggen å redde sitt eget skinn.
Første årskull ved Ålen realskole i 1942. Fra venstre Målfrid Nesvoll, lærer Ivar Arnljot fra Trondheim, Astrid Lundereng (Eysteins kusine), Arne I. Hov
(senere forfatter av interessant skrift om Ålens gruver), Inger Johanne Kirkbakk (Eysteins tremenning ), Gerd Eggen (Eysteins tante), Ole Kirkbakk,
(Eysteins tremenning, skrev senere verdifulle bidrag til Ålen Arbeiderpartis historie ), Kari Støvneng og Gudrun Støvneng. De gikk senere opp som
privatister i Trondheim, med tildels meget gode resultater. Alle sammen foreviget av Inger Johannes og Oles far, skolestyrer Lars L. Kirkbakk. Han
hadde det ansvarsfulle verv å være lærer for de begavede eggenguttene.
Egentlig var det annet årskull. Det første begynte høsten før, høsten 1941. Kullet gikk etterhvert i oppløsning, visstnok grunnet uerfarne lærerkrefter.
Det demrer for Eystein at hans far, stud. philol. Egil Eggen, var en av det første kulls lærere. Det var ikke rart at han var en ukonsentrert lærer,
tenker Eystein: hans far skrev ideligen brev til sin kjæreste i Oslo, Eysteins mor Liv, og klaget over at han ikke fikk sove på grunn av tanken på
at Liv kanskje gikk arm i arm med tyskerne på Carl Johan.
Eystein Eggens onkel, Einar Eggen, fikk senere hukommelsetap for årene 1940-1945. Han, som gikk for å være et språkgeni, noe han også var, greide
senere ikke å si en setning på tysk. Einar lærte seg senere mange språk. Til og med arabisk. Det var en lyd på arabisk. Lyden lød som to etterfølgende
klunkelyder når man skjenker fra flaske. Einar gjenga lyden med stolthet for Eystein. Men tysk. Ikke et ord over Einars lepper. Det var angsten,
forklarte onkel Einar. Kanskje du kommer til å skrive det, sa han, strøk Eystein over kinnet.
Interiør fra Røros kirke ( øverst) og under fra Tolga kirke. Røros kirke ble ferdigstilt i 1784 med ålbyggen Svend Aspaas som byggmester, og Tolga kirke
i hundreåret etter. Begge kirkene er rundkirker: det vil si prekestolen er over alteret. Det symboliserte øvrigheten i det stands- og bergverkssamfunn
som både Ålen og Tolga var en del av. I Tolga var det kappestrid mellom bøndene om hvem som kunne levere de største stokkene til bæresøylene. Det
var nok Vingelsåsen som vant. Eystein Eggens farfar hadde dilla på Vingelsåsen. Det var en av grunnen til at han ble regnet som NS på Røros,
slik arbeiderpartiordfører Kokkvoll forklarte hans barnebarn på Kaffistuggu.
Tolga sentrum. Kirken oppe til venstre, på brinken der også prost Trygve Klute bodde da han ennå var prost, før han ble avsatt i 1945 og bosatt på
den andre siden av broen over Glomma, hvorfra han med sine daglige offisersranke utmarsjer satte skrekk i sin gamle kompis Eystein Eggen oppe i
Vingelen. Den store hvite bygningen nedenfor kirken er Tolga skole, der Arnljot Eggens fetter Engebret Eggen ( lenke til side 85) sommeren 1945
satt i forvaring sammen med de øvrige NS-toppene i Tolga kommune. Under mønstrer NS fører Vidkun Quisling sensommeren 1941 hirden oppstilt i
skolegården.
Tolga lensmannsgård og arresten komplett med to celler, håndjern, snekkerverksted og tørrklosett. Gården og arresten bygd i 1863 av lensmann
John Skogstad. Han var lensmann i Tolga og Vingelen i 42 år og en mann man ikke spøkte med, selv om han som alle i slekten hadde både kulturelle og
litterære interesser. Lensmann Skogstad var grandonkel til Unni Friis Skogstads oldefar, organisten og marsjkomponisten Andreas Skogstad i Mandal.
Da den siste skogstadlensmann gikk av på 1980-tallet, hadde skogstads vært lensmenn i tre hundre år.
"Jeg kjenner igjen håndskriften. Det er min fetter Konrad Kirkbakk," sa Eystein Eggens mor, Liv Eggen, til lensmann Skogstads oldebarn, lensmann
Erling Østgaard på Tolga høsten 1945. Lensmann Østgaar (bilde under) hadde rakt henne et håndskrevet ark. Det var skrevet "på vegne av flere i Ålen",
og påminte politiet om at ihvertfall en av landhandler Eggens smarte sønner måtte det gå an å få skikkelig ram på: den eldste, nemlig Eysteins far,
SS-filologen Egil Eggen. Egil var da gått i dekning i Dale i Sunnfjord. Derfor var det Eysteins mor som med Eystein på armen gikk ned fra Vingelen
til Tolga.
Eysteins mor var da ifølge sine egne samtidige brev blitt "helt tom i hodet" av eggenfamiliens skinnhellige hysteri. Verst var det at Eggens hadde tatt
tøyrullen hennes, så at hun ikke hadde noe å sy på. Liv forklarte lensmann Østgaard at det som lå til grunn for det anonyme brevet, var Arnljot Eggens
artikkel i "Fjell-Ljom" av 17.8, se ovenfor. Som rimelig var, hadde Kirkbakks gått "helt bananas" på grunn av den artikkelen. Dyre eder ble
svoret i Ålen om at dette skulle og måtte hevnes.
"Bare gå rolig hjem igjen, De, fru Eggen," avsluttet lensmann Østgaard avhøret. "Skulle vi arrestere alle som har vært NS her i Tolga, ville
buskapen styrte på båsen".
Norske politiuniformer 1946.( Fra Aftenpostens Hvem-hva-hvor). Da student Eystein Eggen den yngre i 1971 begynte på sine historiske studier av NS, var
Landssvikarkivet på loftet på Victoria Terrasse. Der befant Eystein i 1971 seg på jomfruelig forskermark: kassene lå slik de hadde ligget siden
rettsoppgjøret. Det var på dette loft at Eystein leste poståpner Kirkbakks brev og meget annet. Hans fars gamle venn, professor Magne Skodvin, hadde
nemlig straks følt på seg at denne prøvede yngling med tid og stunder ville komme til å gi en ny vinkling til norsk okkupasjonshistorie. Professor
Skodvin grep derfor raskt sitt telefonrør, bad om Victoria terrasse, og mælte: "Det kjem ein ung gåverik gut nedover. Slepp han inn".
Da Eystein først var kommet inn på loftet, stupte han også ned i kjellerens mørke. Der lå politiarkivet fra krigen. Klikk! Lyset ble slått på under de
hvite steinhvelvninger. "Hva gjør du her?" spurte strengt den pensjonerte politimann fra resepsjonsluken. "Leter etter noe om min mors fetter,
rytterkonstabel Olaf Hov", svarte student Eggen. "Olaf Hov, ja. Jeg kjente jo ham," svarte politimamnnen ettertenksomt. Hans strenge røst hadde fått
erindringens mildhet, han glemte helt å forhøre Eystein noe mer.
Artikkel av Eystein Eggen i Aftenposten 1.7.2003
Da det ikke lenger kom årsmøtereferater fra Den norske Forfatterforening, gikk Eystein Eggen over til å skrive dem selv i Aftenposten.
Her fra forfatterforeningens årsmøte i år 2000. Et klassisk AKP-møte. Det begynte som vanlig med den buldreputrende signalraketten fra Edvard Hoem
(AKP): Skal eg, Diktaren Edvard Hoem, døy som ein fattig mann? Deretter suspenderte Thorvald Steen(AKP) formannen, Karsten Alnæs(SV). Det var
årsmøtets første dag, lørdag.
Tidlig søndag morgen begynte Bjørn Nilsen(AKP) å tasse rundt og skremme de av foreningens eldre damer med NS-bakgrunn, til med andakt i sinnet å slutte seg til den kommende kommunistiske nattverd. Den kom søndag ettermiddag i form av Eystein Eggens onkel, Arnljot Eggen, som kravlet seg opp på
talerstolen og sa med den bebudede tyngde og verdighet det sømmer seg for et kjerneproletariatets talerør: "Eg seier no: Heller ryggen fri enn ein logo
på ryggen!" sa onkel Arnljot.
